Helgestund har gull i munn, eller hvordan det nå er. Mulig det er morgenstund, men da ligger jeg som oftest i dvale, og hvem vet vel hva en… Nei. Noe sier meg at jeg ikke kan fullføre den setningen og samtidig få det til å høres naturlig ut. (Av og til blir jeg nesten sjokkert over de utrolig gode innledningene jeg har i disse innleggene mine altså). Samme det. Vi kan jo for all del ikke gå forbi en helg uten at dere vet hva jeg har drevet med, så da starter jeg bare med å fortelle at jeg har feiret Ronja. Hun hadde bursdag i helga. Ble hele 26 år og greier. Hanne lagde “kake”…

…og som alle ungdommer finner heeelt normalt å bruke fredagskvelden på, spilte vi supermario på Wii.

All denne spillinga, vet dere – den stopper ikke med det første. Er det ikke kort, så er det brettspill. Er det ikke brettspill, så er det telefonspill. Er det ikke telefonspill, så er det jaggu tv-spill. Det som var så fint og annerledes med dette da, var at ingen døde av hat og sjalusi, for tro det eller ei; vi spilte på lag! Vet ikke hvorfor jeg forteller dere dette, for jeg har ingen poeng å komme med – annet enn at katten på bildet over er ny, da. Hanne har fått seg katt nr. 2, og den er egentlig rimelig søt.

Grunnen til at jeg sier “egentlig”, er fordi den er totalt blottet for alt som kalles IQ på dagtid.

Uansett.. Etter denne eviglange spillkvelden, var det leggetid, og jeg gikk inn på mitt gamle soverom og la meg. I det jeg lå der og sang nattasang til meg selv (…), ante jeg fred og ingen fare, men plutselig tikket disse meldingene inn:

Og da ble jeg så redd at jeg løp hjem. Neste dag, da… Så dro jeg med tante Jorunn på Ikea, og skulle egentlig bare ha “noen lys og noe småting”, men plutselig gikk jeg rundt og trillet på en hel zebra!!

Og ikke nok med det, men tante kjøpte en hund til meg også!

Under sofaen har jeg en panda, så nå har jeg både fugler, pinnedyr, zebra, hund og panda. Kollegaene mine mener jeg bør henge opp et skilt med “Veronica’s dyreverden” og ta inngangspris, og det tror jeg jaggu jeg skal begynne med. Men på en annen side kan det fort bli sjalusidrama, og disse fuglene har nok med å være sjalu på hverandre og vente på tur på å sitte på meg.

Mia er storfornøyd med å ha fått seg pass da. Med biologisk analyse på baksiden som forteller at hun faktisk er en jente. Bare godt hun ikke kan lese, sånn med tanke på at det står “sorthodet” og hun er rusthodet. Great.

Bortsett fra det har spillegalskapen min kost seg inne på wordfeud, og SE for en spennende avslutning (som jeg selvfølgelig skal vinne etter å ha ledet hele runden)!

Ellers kan jeg jo informere om at Marte endelig har kommet tilbake til Norge etter en måned i Afrika! Kroppen hennes var ikke så veldig glad i Afrika, og valgte å på en måte forandre seg litt der borte, og nå… Vel…

Jeg skulle egentlig vise dere bilde av henne først, og så fortelle hva dette var, fordi det kom til å være “et sykt bra bloggmateriale”, men da jeg startet på setningen innså jeg at det ble litt for spesielt, selv for denne bloggen. Så det får bli med noe så normalt som at vi dro på middag på Grim i dag, og gjett hva vi fikk? Julemat! Jeg har altså spist årets første julemat.

Ååååå, mamma er så SYKT irriterende av og til. SE hva hun gjorde nå som vi lå helt likt!!!

Kvalmt. Barnslig. Teit. Juks. Jeg går og legger meg.

– V.

Av og til undres jeg over hva som feiler denne sørlandske menneskeheten som bare må slå meg i alt som finnes av spill. Hanne for eksempel. Dere husker da jeg fortalte at hun ranet meg fullstendig i det kvalmende spillet, Monopol? Ja. Så skulle vi liksom spille bowling for å gjøre det godt igjen, fordi Hanne var “så syyykt dårlig at hun egentlig måtte bruke gjerde for å i det hele tatt få poeng”. Vel, det var LØGN.

Så skulle denne merkverdige trekløvergjengen kjøre bil, for det er jo “så lett”. I starten smilte jeg av en halvveis ledelse over de andre to, men det de ikke tenkte på var jo at jeg var den eneste uten lappen!! Så jeg tapte der også.

Siden denne spillinga kan gjøre hjernen passelig skrullete, tenkte jeg at det skulle bli kjekt å besøke uteknologiske tante Kaisa, og heller spise kveldsmat over en film, ikke sant…

Men plutselig så drar hun frem sin nye iPad, og før jeg visste ordet av det så hadde jeg liksom lært henne Wordfeud som hun hadde hørt om. “Jeg kan for eksempel legge til mamma for deg hvis du vil”, foreslo jeg, og fikk svaret “nei, hun er så smart, det er nok med deg foreløpig”. Så vi startet en runde da, og da det viste seg at ikke-smarte Veronica ledet, fikk hun med sin sjarmerende dialekt overbevist meg om at det var best å starte på nytt siden hun var nybegynner og ikke skjønte alt med en gang. “Ok” svarte jeg, og nå så bare…

…leder hun da. Jesus himmelske julenisse, alt denne spillinga går meg til hodet. Her om dagen hadde jeg ikke hjernekapasitet nok til å få med meg nøkkelen etter å ha låst ytterdøra engang, så den ventet på meg da jeg kom hjem fra kveldsvakt, den.

I blant undres jeg over om vi hadde passet bedre som gullfisk, hjernen min og jeg.

Men det får jeg vel aldri vite, for jeg har jo endt opp som dette rare mennesket jeg er. Kan heldigvis trøste meg med at jeg ikke er den eneste unormale skapningen på denne jorda. Se kattene på Tveit, for eksempel. Steingale.

Eieren til denne katten veksler forsåvidt mellom å kalle meg treskalle, mugghjerne, solskinn og jordbær – så det finnes heldivis mennesker i samme kategori som meg også. Men hun tok meg i det minste ut på skogstur for å lufte meg da, og det var rimelig bra tenkt, for vi alle vet jo at oksygen kan være en ok medisin.

Denne turen var forresten ikke så hyggelig som den ser ut til. Eller, dvs, den var hyggelig – men vi lette etter hennes forsvunnede hund som har vært borte helt siden nyttårsaften og mest sannsynlig ligger død et sted – og bare tanken på det gir meg innvendige skrubbsår. Jeg er sikkert på at dyrehjertet mitt besvimte et par sekunder da vi fant ut at vi måtte avslutte letingen da mørket la seg mellom trærne.

Men vi kan faktisk ikke snakke om det mer, for jeg er allergisk mot slike historier. La oss heller snakke om noe så hyggelig som at Meny nylig hadde tilbud på makrell i tomat! Jeg trodde i det minste det var hyggelig, men det viste seg at dette ikke gjaldt tubene som jeg fortalte dere om sist gang, og da var jo hele vitsen borte. Bare se – ingen tubemakreller her.

Ikke det at det gjør noe, for jeg begynner å bli rimelig kvalm på dette pålegget etter jeg fant ut at jeg måtte la kaviaren bli ulovlig på andre dager enn lørdager, og dermed bare har denne makrellen å spise til jeg finner en god nok kaviarerstatning. Kunne selvfølgelig fortalt dere alt om dette kaviarproblemet, men gud forby, jeg som blogger kan jo ikke påvirke mine fire lesere med slikt matprat – det kan jo gå dere til hodet, som de sier på nyhetene. Men jeg bryr meg ikke om nyheter, annet enn når jeg er på jobb. Jeg bryr meg bare om fugler, og har endelig funnet ut hvordan jeg skal få de til å holde kjeft – nemlig med fuglebarne-tv!

Dette er forsåvidt også den eneste måten jeg får de til å være venner på også. Stakkars Lillegutt som sitter på toppen der har blitt utstøtt av Mia og Lucas som sitter på tastaturet. Slik søsken rotter seg sammen mot den yngste, gjør djevelbarna mine også det. Men barne-tv hjelper. Det liker jeg.

Bortsett fra det jeg har fortalt dere til nå, har jeg ikke stort annet viktig (…) å komme med. Klokka er 04:45, så jeg tror det er på tide å legge seg eller noe. Snakkes da.

– V.

Så. Tilbake til det “superinteressante innlegget” om 2012 som jeg ikke gadd produsere på nyttårsaften, men som jeg finner ok å bruke tiden på nå som jeg innser at jeg har brukt fredagskvelden, hele lørdag og hele søndag på å bytte mellom tre sittestillinger og to liggestillinger på sofaen – og med andre ord ikke har noe bedre å ta meg til. Da 2011 var i ferd med å gå over til 2012 kan jeg huske at jeg var på vei inn i drømmeland etter en nyttårsfeiring på jobb, hvor jeg også startet 2012’s første dag. “Men hva gjorde jeg egentlig resten av året?”, tenkte jeg, og gikk tilbake i bloggarkivet. Vel, jeg bodde fortsatt i Kristiansand sammen med Hanne, og det viser seg at jeg like etter nyttår busset inn til Oslo for å besøke min eks-bofelleskapfamilie; Belinda, Kjetil og lille Lui ❤

Mens jeg først var i Osloområdet, dro jeg like greit til Drammen hvor skjønne Celine var hjemme på juleferie 🙂

Jeg returnerte til sørlandet noen dager senere, men det tok visst ikke lange tiden før jeg var på reisefot igjen. Denne gangen var det Tromsø som stod for tur, hvor jeg tilbrakte koselige dager med min kjære Maiken som kom reisende fra Båtsfjord.

Etter oppholdet i Tromsø tok jeg følge med Maiken tilbake til Båtsfjord for å treffe resten av familien (som aldri er enkle å ta bilde av).

Da jeg omsider kom meg tilbake til Kristiansand, var det februar og til min store lykke fortsatt snø på bakken. Et av mine beste minner fra denne måneden må nok være morsdagen, hvor vi feiret Belindas mor med solskinn, aking, grilling og kakao. Kos!

Da mars stod for tur, gjorde jeg ikke stort annet enn å tape meg ihjel på wordfeud og se uendelig mange episoder av alt mulig – men hjertet mitt kom i det minste på besøk igjen, og ut i fra bildene var det tydeligvis temperaturer som lokket vårjakkene frem.

Plutselig, slik alle høytider kommer, var det påske. Dette året ble det heller ingen skigåing eller hyttetur, men jeg fikk i det minste påskeegg. Hele fire påskeegg, faktisk! Et fra Belinda, og de resterende tre fra kollegaer. Fantastisk.

Da også denne høytiden tok slutt, og snøen bestemte seg for å forsvinne, ble jeg lei meg.

Faktisk så lei meg at jeg bestemte meg for å bli en lykkelig homo.

Men så møtte jeg Espen da, som “fridde” til meg, og dermed gikk fra å være Espen til forloveden. Så da ble jeg hetero igjen.

Fortsatt inne i april, ble det førstefødte barnet mitt syk for første gang i sitt liv, og dyrehjertet mitt døde. En stund trodde jeg den lille kroppens siste time var kommet – men etter en uke med medisinering og pleie ble han frisk igjen, og mitt liv som fuglemamma kunne fortsette. Puh.

Ja… Så var det treningsperioden da. Perioden hvor jeg daglig gikk og løp meg ihjel oppi baneheia på jakten etter en bedre kropp. Uheldigvis varte bare dette en liten stund, før jeg hadde min første sykedag på to år, og aldri fikk denne treningsperioden i gang igjen. Men det var fint så lenge det varte da.

Da mai kom, tok jeg Hanne, forloveden og en pose drikke med meg på jubileumsfest og drakk meg dritings for første gang i mitt liv. Det første Hanne gjorde var å oppdatere mamma med bilde og sms, mens jeg for min del var mer opptatt av å ha latterkrampe med meg selv i speilet. Lånte en seng rundt 22:00, og ble fulgt hjem av forloveden en times tid senere, mens de andre gikk på byen som normale mennesker. Tragisk fjortishistorie for min del, og hysterisk morsomt for alle andre.

Så var det tid for finstas og hurra-roping. Denne dagen stod jeg tidlig opp med Hanne for å se på barnetog, før vi dro på Tivoli med Glenn og Stine, og jeg etterhvert dro på brygga for å møte min kollega Ingfrid, også kalt “fjerne nabo”. Sammen med henne og et par andre koste vi oss med korsang, mer tog, is-spising, middag og synet av rakettoppskyting – før jeg fant Hanne igjen og vandret fornøyd hjemover etter en strålende feiring.

Etter 17-mai, nærmet muntligeksamen seg med stormskritt, og jeg gjorde ikke annet enn å lese, notere, tegne, og gjøre meg selv gal av tanken på at jeg snart skulle tilbake til det jeg personlig kaller tre helveteskvarter. Hanne og Ronja holdt heldigvis på med eksamen de også, så vi kjørte ofte fellespauser som ble bestående av kortspill, i tillegg til at vi vekslet med å fortelle hverandre at “det kommer til å gå braaa”. Fikk også puggehjelp fra Ingfrid og Erna (kollega), til tider streng overvåking av tante Kaisa, beskjed fra mamma om at jeg skulle ha denne eksamen om jeg ville eller ikke, og kommentarer som feks “to timer, så kan du gå ut i sola” fra tante Jorunn 😉 Et helt eksamenstøtteteam, med andre ord.

Da eksamensperioden var overstått og vi var godt i gang med juni-måneden, ble jeg plukket opp etter jobb og dratt med til Lyngdal hvor en god jobbgjeng samlet seg til sommerfest hos en av sjefene. Koselig kveld med flotte mennesker, på et vakkert sted. En fin avslutning før sommerferien 🙂

Fikk også møtt June som jeg ser så altfor sjeldent nå som hun har flyttet til Drøbak! En dag skal jeg busse på besøk til henne også. Kanskje et mål for 2013, det å besøke andre venner enn de som bor i Oslo..?

Måneden etter sa jeg farvel til bofelleskap, og flyttet for første gang helt for meg selv. Flytteprosessen krevde mye tid og penger, men jeg fikk heldigvis en haug av god hjelp fra min kollega Frank som både kjørte, bar, shoppet og styrte med meg. Da det bare var rydding og småfiks som gjenstod, fikk jeg også god hjelp fra min gode kompis, Erich – og da det meste var på plass, var jeg så heldig og fikk låne flere oppbevaringsmøbler fra mamma og de.

Etter flyttinga var vi midt i det som kalles sommer. Hjertet mitt kom på besøk, forloveden skulle snart flytte, og jeg skulle snart på ferie nordover – så vi benyttet tiden vi hadde til å dra på tur sammen til… Grimstad. Men for all del – det er ikke så nøye hvor man er, så lenge man har godt selskap 😉

Noen dager senere kom storesøster Cecilie ned til sørlandet, og jeg fikk endelig truffet hennes kjæreste for første gang, og ikke minst sett mi skjønne bolle av et tantebarn. Koselig!

Så bikket vi over til august, og jeg reiste hjemover til familien i nord. Der dro vi på biltur til Vardø hvor jeg fikk sett min andre lillebror og mine stebesteforeldre, og brukte resten av tiden på å valse rundt i Båtsfjord, omringet av familie. Tok også turen til stallen hvor jeg har vært mer eller mindre daglig i flere år, og fikk endelig tatt meg en ridetur etter et par års pause.

Etter denne turen har jeg tydeligvis ikke drevet med stort annet enn å pusle hjemme i hula mi – men også denne måneden var jeg rundt kjekke folk som blant annet Marte og Erich. Det jeg liker best med disse to, er at de er i den samme kategorien “sær” som jeg er.

Plutselig var sommerferien over, og august nærmet seg slutten. Det fine med det er at dyreparken har langt mindre gjester – noe som gjør det behagelig å kunne traske rundt og glane på alle dyrene og hva enn som finnes i denne parken – så jeg benyttet muligheten til å dra med Hanne og Ronja som er ypperlige barnevakter til en drittunge som meg.

Da september snek seg innpå oss, skulle Belinda’s bror Junior konfirmere seg, og den stolte “tanta” som jeg er, dro jeg selvfølgelig til Lyngdal for å få med meg dette. Fra morgen til kveld koste jeg meg med hele familien, og måtte ærlig innrømme at det var den fineste dagen jeg hadde hatt på lenge. En utrolig koselig konfirmasjon!

Samme måned hadde jeg min første gåtur til “den omvendte båt”. Dit gikk jeg med tante Jorunn, som jeg for meg selv tenkte at virkelig er så god som jeg alltid har trodd at hun er.

En uke senere satte jeg meg på et tog mot Drammen hvor jeg hentet det som skulle bli mitt tredje barn. Jeg kalte henne Mia, og tenkte “dette blir gøy”. Det første døgnet trakk jeg tanken umiddelbart tilbake da hun ikke gjorde annet enn å hyle, men etter andre dag ble hun rolig – før hun ble så intens og masete at jeg var i ferd med å rive av meg håret. Nå går det opp og ned – jeg vil til tider kappe av henne nebb og vinger, men er likevel veldig glad i henne, og blir småsjarmert når hun sovner på skuldra mi. En merkelig investering, det der.

I midten av oktober fikk jeg barnevakt til fuglene og reiste til Kreta. I en ukes tid vandret jeg rundt i Georgiopolis og Chania og nøt alenetiden, og lurte på hvorfor jeg aldri hadde reist på ferie alene før. En uforglemmelig deilig uke som jeg håper å oppleve noe lignende til igjen.

På vei hjem fra Kreta dro jeg innom Bergen hvor jeg besøkte forloveden som flytta i sommer. Til min store forskrekkelse laget han både mat og bakte kake til meg, og jeg innså at jeg hadde funnet den ultimate ektemannen som jeg en dag skal gifte meg meg. En dag betyr i følge hans mor “når dere blir voksne” 😉

Hva jeg drev med i november bør jeg vel kanskje huske bedre enn de andre månedene, men det ser ikke ut til at jeg har gjort noe spesielt. Har sett en haug av serier og filmer, lest litt bok, og vært med mennesker som bekrefter at jeg ikke er den eneste raringen i denne byen.

Kan forsåvidt også huske at vi nærmest druknet i regn denne måneden, så det gikk litt tid til å besøke Tine Charlotte på Naboen. Nå har denne jenta reist til Frankrike i tre måneder, så kafèbesøket blir nok ikke like stort fremover. Men vi gleder oss til hun kommer tilbake.

Ja, så var det jo julebord da – det er alltid kos. Svirret rundt og koste meg i timesvis med en haug av flotte kolleger – deriblandt mamma og tante. De er fine, de.

Uka etterpå gikk vi inn i den første helga i desember, hvor jeg reiste til Tyskland med en gjeng fra jobben. Bortsett fra at jeg var syk 2/3 av turen, var det en fornøyelig busstur og mange herlige syn av vakker juledekorering. Jobbturer slår aldri feil!

Da vi kom tilbake til Norge var desember i gang, og siden denne måneden nettopp har vært, er det vel lite vits å oppsummere den også i bilder. Men i denne måneden hadde jeg en superkoselig bursdag, en fin uke hjemme i nord hvor jeg bakte med bestemor og var med familien, noen fantastiske juledager hos mamma, og en gøy nyttårsaften hos min kollega.

Ja… Alt dette er deler av hva jeg i følge bloggen og facebook har drevet med i 2012, men jeg innser at Belinda har litt rett i hva hun skriver under sine nyttårsforsett; “være ærligere her på bloggen. Det gikk opp for meg da jeg tittet gjennom bloggåret 2012 at ingenting på bloggen går overens med mine egne minner om 2012, og hva som virkelig har skjedd og satt spor”.

Denne bloggen fortsetter nok med småkjedelige random innlegg av en sær type humor altså, for denne ærligheten er jeg ikke særlig god på – ikke engang for mine nærmeste venner og familie. Men jeg kan la den slå til i denne oppsummeringen ved å fortelle at 2012 har vært mitt vanskeligste år til nå. Så jeg vil bare takke alle menneskene som har gitt meg disse glade øyeblikkene jeg har kunnet delt med dere her inne. Takk til venner, bekjente, kollegaer og familie som har fått meg til å smile og le, som har dratt meg med på ting, som har hjulpet meg med diverse, som har heiet på meg gjennom eksamener, og som har støttet meg gjennom den trolig tøffeste avgjørelsen jeg har tatt til nå i mitt liv 🙂 Spesielt stor takk til mamma Anne som jeg aldri hadde klart meg uten gjennom dette året. Og ikke minst TAKK til dere som er inne her og leser. Jeg setter stor pris på hver og en av dere, mennesker – det gjør jeg virkelig.

Hva 2013 bringer vet jeg ikke. Jeg har ingen nyttårsforsett, men jeg har et ønske. Om det blir oppfylt eller ikke, får tiden vise 🙂

– V.

Nå, i dette hersens året 2013, tror jeg det er på tide at jeg utfører prosjektet “kappe av hodet på fuglene mine” som jeg har vurdert i all evighet. Det gikk fra at jeg ønsket å kunne holde de små, til at jeg nå konstant må vifte vekk èn etter èn fugl fra hodet mitt, da de finner det ekstremt hyggelig å krangle om å sitte oppå der. Bare det å skulle gå på do alene er en evig kamp. Blogge også, for den sags skyld. De er overalt!!!

Vet ikke helt hvor mye det hjalp, men på et eller annet tidspunkt stablet jeg liksom bare det lille buret oppå det store, så nå har jeg rene Eifeltårnet hjemme i stua mi. Lekkert.

Hula mi er ikke akkurat den flotteste uansett, og jeg er omringet av trær, så det er ikke som om forbipasserende bryr seg heller. Men samme det. Nå etter nyttår driver folk og sier “ut med det gamle og inn med det nye”, så jeg bare “ok, ut med det gamle i alle fall”.

Hvis noen synes det bildet er ekkelt så var det forresten meningen. Etter blodutstrømmingen min dro jeg til Hanne hvor vi liksom skulle se film før jeg skulle avgårde på nattevakt. En fuglefilm.

Av og til lurer jeg på om jeg har flytta tilbake hit, for nå er det ikke lengre “vil du komme på besøk?”, men en slags sær form for roping over sms.

Fra Ronja også da. 

De er visst støttekontaktene mine uten betaling. Men uansett; før filmen ble satt på kom Hanne med kommentaren “du, vi skakke spille litt monopol mens vi ser film?”. Noe sa meg at jeg aldri i verden kom til å klare å konsentrere meg om spill og film samtidig, men Hanne mente at dette ikke var noe problem, så vi kjørte på. Og okei… Det er ingen problem for HANNE da. Hun bare tok alle gatene, alle pengene, alle husene og alle hotellene. SE PÅ DETTE DA!

Jeg skal aldri mer spille monopol mer i hele mitt liv. Hadde heldigvis en to timers gåtur foran meg da, så jeg fikk ut all denne monopol-frustrasjonen. Skakke være mulig. Menne… Disse folka sier at jeg må være mer positiv til det nye året, så nå skal jeg fortelle dere noe sykt positivt. Klare? Ok; på nyttårsaften fant jeg ikke et eneste lovlig pålegg i kjøleskapet på jobb, annet enn mamma sin kaviar, og tenkte at jeg måtte tvinge i meg dette dritet som jeg har ledd av at hun har spist dag ut og dag inn. Men det var ikke drit. Det var faktisk himmelsk – nesten bedre enn nugatti!! True story. Så da gikk jeg på Meny for å finne min egen Kaviar, og gjett hva annet positivt som skjedde da? Jeg fant en… Hold dere fast; makrellitomat-tube!! I desember fant jeg nemlig ut at jeg likte dette også, og har lett etter tubevarianten siden da – og takket være kaviaren fant jeg altså lykken på Meny. Så da har jeg altså snart byttet ut 2012’s postei-pålegg med to helt nye. Det er gøy for dere å vite, det.

Kunne sikkert fortsatt med all denne interessante informasjonen, men jeg er hos støttekontakt Hanne som visstnok alltid stiller til tjeneste…

…og vi skal ut for å møte støttekontakt Ronja, så jeg må gå. Hadet da.

– V

I går, eller i fjor, var det ikke annet for meg å gjøre enn å motvillig finne meg i at 2013 stod med åpen dør og maste om at jeg skulle tråkke over dørstokken. Meg og bitterheten min hadde planlagt å la søvnen ta oss gjennom hele kvelden, overgangen og natta og bare late som at det fortsatt var 2012 og juletid – men så endte det med at jeg kledde meg i den lille sorte og deltok i selskap likevel da. Mine nærmeste kolleger er jo rimelig flinke til å bytte på å passe på meg, så denne gangen var det vår elskede tysker som hentet meg hjem til seg.

Han og kona hadde besøk av et vennepar fra Tyskland, og jeg satt dermed rundt bordet med fire tyskere som vekslet mellom tysk, norsk og engelsk. Et flerspråklig måltid, med andre ord 😉

Han til høyre, Andreas, viste stolt fram bilen sin – og var litt bekymret for at dere skulle komme og stjele den om jeg viste dere bilde av den – men jeg fikk lov likevel…

Vi hadde forresten noe jeg aldri har smakt eller prøvd før – fondue og raclette. Yummi.

Etter maten lærte de meg poker, som jeg aldri har vært borti før. Lå ikke så veldig bra an i starten, ser dere…

Men så skulle vi ha pause for å innta dessert:

Sjokoladefondue – frukt dyppet i smeltet sjokolade. Fikk beskjed om at hvis jeg skulle legge ut noen bilder av dette på det store internettet, så måtte jeg si at jeg fikk servert tallerkenen min på denne måten:

Men det er løgn, for den laget jeg selv – er så syyykt kunstnerisk av meg, skjønner dere. Men uansett; vi koste oss med dette i all evighet, ikke sant…

…og da vi var ferdige og skulle fortsette pokerspillingen, så bare:

Ledet jeg så sykt!! Pokerdronninga Veronica er mitt nye navn! Greit, jeg vant kanskje ikke til slutt da, men det gjør ingenting. Vant i det minste nordlandskjærlighet fra naboen Aina.

Stjerneskudd også! Hun er så fin. Det har seriøst strålt varme fra hjertet til det mennesket siden første gang jeg møtte henne.

Så samlet nabolaget seg…

…Frank tente fyrverkeriet og løp som en hane…

…og BOOM, så var vi inne i 2013…

…og alle kunne klemme…

…og selvfølgelig skåle.

Så satt jeg der, da – plutselig 1 januar 2013 – og så på at damene kriget om å bli den endelige vinneren av pokerspillingen.

Kvelden bestod med andre ord av god mat og dessert, morsomme og gode mennesker, underholdene spill og vakkert fyrverkeri 🙂

Da jeg ble kjørt hjem i dag tidlig la jeg meg på min eksklusive sovesofa (…) hvor jeg lå i dvale helt til halv tre, men til tross for det blir jo aldri denne dagen ferdig. Har vandret rundt på disse 25 kvadratmeterne og sett på klokka, ryddet, jaget fugler og sjekket facebook omhverandre – og da jeg skjønte at det ikke tok lang nok tid å rydde det overfladiske, gikk jeg dypere til verks nedi skuffene mine – og det tjente jeg jaggu 26 kroner på. Elleve av dem bestod av enkroninger, så de putta jeg på sparebøssa, om det skulle være interessant å vite. Kunne egentlig brukt mer av denne tiden på å rydde fire andre større skuffer også, men det glemte jeg, for plutselig oppdaget jeg at det ene pinnedyret var død.

Tror kanskje jeg ble en smule trist av tanken på at jeg ikke hadde tatt vare på de, men så levde han likevel da. Hadde visst bare vrengt av seg skallet for å bli større. Nasty shit, spør dere meg. Men han lever i det minste. Det er snart mer enn hva jeg kan si om undulatene, for i sted kom jeg på at de ble fri for mat for to dager siden – og i følge orakelet mitt er det helligdag, og helligdag betyr sultedag for de som ikke har kalender. Men det er jo ikke mitt problem, for de har annen mat, men de er kresne små drittungefugler. Samme det, da har jeg et oppdrag i morgen. Faktisk to, for jeg skal gi blod også – før jeg går hjem og fortsetter på skuffene mine.

…Kanskje jeg må skaffe meg et slags liv i 2013, jeg vet ikke. Tror jeg starter med å gå med en tur i natten for å se hvordan dette nye året ser ut (…). Snakkes.

Godt nyttår!

– V.

2012 har bestått av mye rart, og det kan vi sikkert komme tilbake til ved et annet superinteressant innlegg som jeg ikke gidder å produsere nå. Vil bare poppe innom her for å ønske dere alle sammen en riktig god nyttårsfeiring! Håper dere koser dere med gode mennesker i kveld, og at dere får en fin overgang til det nye året!

Sender ut en ekstra hilsen til et stykk fin familie som for et år siden mistet en jeg vet vi har til felles med å tenke på når denne sangen kommer på.. 🙂

Nyt kvelden!

– V.

Ja. Så… Gårsdagen var enda en av disse uendelig lange dagene som bare varer og varer, sikkert bare for å bemerke at vi er inne i en ventetid før nyttår. Alt handler om å vente. Vi er akkurat ferdige med å vente på adventstid og jul, og nå skal vi liksom vente på å gå inn i et nytt år – hvor folk garantert begynner å gnege om vinterferie, og deretter gleder seg til påske, alle mai-dagene, sommerferie, sankthans, høstferie, en ny adventstid, og julen 2013 for de som har planer om å feire det. Personlig skal jeg droppe hele julegreia fra nå av, for jeg nekter å feire det når den er over før den har begynt. Veldig irriterende, faktisk. Den som oppfant jul fortjener en øks i panna. Skjønner uansett ikke hvorfor vi kom til julen 2012 ettersom jeg ble fortalt at denne kloden vi vandrer på skulle gå under? Løgnere.

Men når det er sagt gjelder det jo å være positiv (…) i all denne ventetiden, så i går fant jeg ut at jeg skulle bli bedre kjent med pinnene mine, så de kanskje kunne komme ut av blomsten og heller vise seg frem litt. Først slappet vi av på sofaen, ved siden av juletreet – siden disse pinnene sikkert stammer fra et juletre.

Det hjalp ikke stort, så Mia og meg fant ut at vi skulle plassere buret inni treet, så de liksom kunne bo der da. (Ja, Mia i en orange halvmaltraktert bleie, og jeg i en oversize nattbukse med ullsokker tredd oppover leggene – dere ser helt riktig – hvem bryr seg).

Men da ikke det heller hjalp, gikk jeg ut å fanget en ekte pinne for å late som jeg var et ekte tre, mens jeg fikk undulatene (se oppi høyre hjørnet) til å fly rundt i taket så pinnene skulle tro at de var ute i naturen på ordentlig!

Men nei. Det var da jeg skjønte at de var utakknemlige. Mia var enig, og skrek “brenn de!!!”. Så jeg brant de.

Eller, jeg skulle i alle fall det, men så kom jeg på at pinner brenner opp på null komma niks, og da får jeg ikke sett på når de pines til døde. Så jeg tok på meg jakka og gikk ut i kulden i stedet.

Og så satte jeg de i snøen, da – rett foran ytterdøra så jeg kunne observere de gjennom det firkantige lille vinduet mitt.

Og da jeg trodde at alt håp var ute for disse knertene, sa de plutselig hei til meg!!

Så da fikk de komme inn likevel. I fire sekunder var jeg mer eller mindre fornøyd med hva jeg hadde oppnådd, men så kom jeg inn og tenkte intet annet enn “kill me now” i det papegøyeplageriet styrtet i hodet på meg.

Og så døde jeg litt i fosterstilling.

Men så, syv minutter senere, så bare…

Og da rømte jeg, igjen – til byen for å ta en muligens siste titt på all denne julebelysningen som finnes der.

Deretter trøstet jeg meg selv med en kaffe på Naboen, mens jeg observerte de rare menneskene som alltid driver med random tidsfordriv, akkurat som meg.

Og etter en stor dose uendelighet, var det tid for å vandre mot nattevakt sammen med paraplyen min.

End of story, egentlig. Sånn bortsett fra at jeg så et glimt av herr solskinn i det jeg vandret hjemover, for de som gleder seg over det. Han er fin da – det skal han ha. Men det er garantert hans feil at snøen smelter bort, og det liker jeg ikke. Han er vel forresten en hun, hvis jeg husker riktig. “Se kor ho skinn”, sier de jo.

😉

– V.

Var det ikke i går eller noe at jeg satt sammenkrøket i sofakroken min og fortalte dere at det bare var en uke igjen til julaften? Jo, det var det – det er jeg nesten sikker på. Og nå er den over. Nå er alt over, inkludert livet – for jula er jo livet, vet dere. Men herregud så fint jeg har hatt det! Julaften startet riktignok på jobb, men det varte bare en halvtime da jeg etter nattevakt kunne ønske dagvaktene god jul og gå hjemover. Brøytebilene hadde gått i dvale da, så jeg måtte bruke rundt tjue minutter ekstra på å komme meg hjem, mens jeg observerte mennesker på ski passere meg – men for en eskimo som meg er jo slike hendelser ganske ok for humøret.

Et par timer senere valset jeg gatelangs på ny, denne gangen i støvler og joggetøy, for å besøke tante Kaisa som var klar for å servere grøt med mandel i. Til min store forskrekkelse fikk jeg ikke mandelen hos henne heller, men det skal jeg sende inn en TQM på, så det ordner seg nok. Ellers var det selvølgelig jule-tv på programmet, og i år som i fjor og alle andre år før der, fikk askepott hjelp fra de tre nøttene til å kapre prinsen. Ahh, så romantisk altså…

Da tante dro på jobb og mørket senket seg, fikk jeg etterhvert fomlet meg avgårde til mamma og familien, hvor jeg hadde tidenes beste julaften. Det sa jeg vel muligens i fjor også, men denne var enda finere. Fikk servert nydelig mat og desserter, og åpnet et haug av fine gaver – noe som tydeligvis var veldig morsomt til tider..?

Fikk til og med to gaver fra selveste julenissen!! Så tror jaggu 2012 har vært året hvor jeg har hatt en passelig ok oppførsel 😉

Var forsåvidt ikke bare julenissen som ga meg belønning, for jeg fikk seriøst hele ønskelista mi oppfylt! Hvilke barn får det?! Nå er ikke gavene det viktigste for meg til tross for den drittungen jeg er – men når jeg i tillegg til å være omringet av folk som gjør kvelden min super, bare får gaver jeg har ønsket, trenger eller liker… Da, altså. Da er det en fin julefeiring. Til og med lommeboka mi fikk masse gaver! Sååå fornøyd.

1. juledag ble det servert hummer, og jeg gjett hva? Jeg spiste det. Skeptiske Veronica har så sykt spist hummer!! Smaker ganske likt som reker, som jeg forsåvidt spiste for første gang i sommer, og det er faktisk veldig godt 🙂

Etter et langt og godt måltid, litt filmseeing og gode desserter, var det duket for quiz med to lag. Mine lagkamerater var jo for glupe til at jeg rakk å finne svaret på noe som helst, men jeg liker å likevel kunne si at mitt lag selvfølgelig vant…

Og så ble det kveld nok en gang, og på tide å takke for juledagene. Årh, de er så gode, de menneskene. Nå er jeg kanskje unødvendig overtakknemlig for enkelte ting av og til, men de har jo seriøst gitt meg de fineste og behageligste juledagene i verden, så det må vel være lov å si at jeg er evig takknemlig. For det er jeg. Tenk å ta vare på en eskimodrittunge fra nordpolen i selveste jula, da. Det er så fint gjort, det. …Og da jeg hadde sovet meg videre til 2. juledag fikk jeg enda mer å være takknemlig for. Tante Kaisa dukket nemlig opp for å levere juleniste til meg! Se så skjønt 🙂

Åh, jeg er så heldig. Like etterpå dro jeg på kino med selveste refleksmannen.

Vi så “De Urørlige” på kino, noe som for min del var for andre gang, men jeg elsker den filmen. Deretter dro vi innom Egon hvor refleksmannen lo av meg. Jeg mener nemlig at Egon burde skamme seg over å servere unødvendig mye mat! Det er ikke normalt å sitte igjen med 2/3 av maten og likevel være så mett at det nesten gjør vondt – tenker de ikke på barna i Afrika eller?! Herregud…

Og så til noe enda sykere; vi tok bussen hjem. Jeg burde visst også skamme meg. Buss er jo ulovlig. Minn meg på det i 2013, hvem bryr seg om resten av dette året.

Så ble det plutselig 3. juledag, da – og jeg lå på sofaen og “slappet av” med det intese dyret mitt.

Men av en eller annen grunn har jo disse undulatene blitt så himla keen på meg, så da lå jeg plutselig der mer tre dyr på meg.

Småfuglene (som egentlig skal holde seg i høyden for å ha oversikt) har til og med blitt så trygge at de valser frem og tilbake på gulvet nå!

I det jeg lå på denne stakkarslige sofaen min og observerte disse rare dyrene mine og tenkte at jeg var i ferd med å bli sinnsyk, kom Hanne og Ronja busende inn med…

PINNEDYR. Hva er dette slags syk verden?! Nå kan mennesker bare levere pinnedyr på døra til andre mennesker, liksom. Så jada – som om jeg ikke hadde nok med tre fugler, sitter jeg nå her med to pinnedyr også. Vi er dermed en familie på seks levende vesener i denne 25kvm hybelen. Den tanken gjorde at jeg ble så redd at jeg løp ut.

Var heldigvis fint ute, da. Nå er det mørkt. Og sent. Over halv fire på nattmorgenen, men det gjør ingenting, for i morgen skal jeg sove til jeg skal på nattevakt eller noe – bare fordi jeg kan.

Ikke det at dere er så glade i å fortelle meg ting her, men jeg spør likevel; har dere hatt en fin jul?? 🙂

– V.

Hvit jul ønsket vi, og hvit jul fikk vi! Snakk om snøkaos. Småkjempet meg gjennom de overfylte veiene til jobb idag tidlig, og da jeg kom hjem etter å ha observert uværet gjennom sykehusvinduene i hele formiddag, kunne jeg nesten ikke se mitt eget gjerde.

Så jeg fant ut at det før første gang på mine tre og et halvt år her nede, var på tide å måke. Men jeg eier jo ikke så mye som en lekespade, så jeg stjal mamma sitt utstyr.

En halv evighet senere kunne jeg bevege meg mellom huset og hovedveien uten det sykelige behovet for redningsvest.

Men så, da jeg var ferdig med å måke meg ihjel, begynte alle disse bilene å spinne langs veien, og det var på tide å måke seg ihjel på nytt. På et tidspunkt samlet halve nabolaget seg for å gjøre dette sammen…

Men ingen måket seg bokstavelig talt ihjel, da. Gikk faktisk ganske bra. Har jo ventet på snømengder som dette siden jeg flyttet hjemmefra, så personlig synes jeg denne såkalte “grusomheten” er tipp topp! Fikk til og med julegrøt i måkepremie, men det jeg ikke skjønner er hvorfor jeg ikke fikk mandelen. Både meg og lillebror har jo tross alt fått det hos pappa i alle år (…).

Skulle egentlig stjele de nissene i dag, men jeg ble plutselig så opptatt med å kjenne etter om jeg hadde feber. Tror faktisk jeg hadde 42,8 eller noe, men måtte likevel kave meg avgårde på jobb. Skakke være lett. Så nå er jeg her da, hvor jeg har brukt tiden til å lage sånne nydelige julegaver til kveldsvaktene. De gjetter aaaldri hva det er!

Det er iallfall ikke flaxlodd… Men det er altså jul. Treet er oppe og gavene under er straks klar for å åpnes 🙂

Håper dere alle får en nydelig julaften og en fin romjulstid. Snakkes plutselig!

– V.

Hellige julenisse, SE hva jeg fikk levert på døra her om dagen da! Kommer vel ikke som noe atombombe at det er noen fra sykehusfamilien, og denne gangen var det tante Hilde som plutselig bare ga meg en TV. En med dvd-spiller, til og med – så nå kan jeg se julefilmen hun tok med, samtidig som jeg nerder på mac’en. Hoho!

Blir så bortskjemt at det nesten er småkvalmt. I forrige måned nevnte jeg for eksempel at jeg skulle hatt meg en vannkoker, og to dager senere kom en kollega med en splitter ny vannkoker til meg. Noen dager senere da det var snakk om Ikea, fikk jeg nevnt at jeg skulle hatt et par nye lys derfra, og da fant jeg jaggu meg fire nye Ikea-lys i skapet mitt neste gang jeg kom på jobb! Galskap. Skulle forresten fortalt dere om denne tv’en for flere dager siden, men jeg har vært så sykt opptatt med å kjøre buss! Jeg, busshater-Veronica, har kjørt mer buss denne uka enn jeg har gjort hele mitt LIV. Tar jo aldri buss da jeg nekter å tillate meg selv og kaloriene mine å bli kjørt på mot betaling når vi har godt av å gå. Så de gangene jeg tar buss lurer folk på om jeg er sjuk.

En av gårsdagens bussturer tok meg til byen hvor jeg forbannet alle jenter som har gjort butikkene utsolgt for klistrepå-bh’er (interessant info?) når jeg har mye mer bruk for det enn hva de har!! Jeg konkluderte med at hele bh-industrien kan brenne, og gikk til mitt forrige hjem hvor jeg hadde bakekveld med Mænis og Ronja Røverdatter (lenge leve vakre kallenavn).

Midt oppi det hele fant de ut at vi måtte ha eggedosis til risbollene som skulle lages etterpå, og mente at jeg kunne lage dette for hånd. Men jeg har laget endel eggedosis i mitt unge liv, og det gjør man bare ikke for hånd. Så jeg tok med meg eggene og sukkeret for å finne noen som hadde visp, jeg.

Etter å ha banket på sikkert seks dører, gikk jeg i enden av myra hvor jeg fant Marte’s foreldre som hadde masse vispemuligheter. Superflaks! Jeg banket ikke på de seks dørene, altså – det var en løgn. Uansett… Mænis mente jeg hadde tidenes mest deprimerende pepperkakefigur – men jeg brukte jo faktisk så lang tid på denne gravstøtta og fuglereiret mitt at jeg bare hadde disse to da vi skulle pynte. Så Ronja ga meg sin overvektige bongodame, og Mænis ga meg en O for Onka (mitt kallenavn, altså) – og da kunne jeg jo lage historien “Onka spiste egg til hun ble overvektig og døde”.

Ronja laget historien “reinsdyret Rudolf bæsjet i kirka”:

Mens Mænis kom fram til “toppløse Hanne badet under en snøkrystall”:

Det sier det jo seg selv at jeg kom best ut av historiene. Reinsdyr bæsjer ikke i kirker, og toppløse folk bader ikke under snøkrystaller – men overvektige mennesker kan faktisk dø. Kanskje ikke av egg da, jeg vet ikke. Var forresten veldig stolt av disse eggene, og bestemte jeg for å skryte av de, menne…

Responsen var meget sårende. Så vi gadd ikke bake mer, og gikk heller ut for å ake.

Fant oss til og med en lang bakke hvor vi kunne leke nattbarnehage…

Så skulle jeg hjem da, og klarte selvfølgelig å gå av bussen tre hundre stopp for tidlig så jeg måtte rave opp og ned og frem og tilbake på toppen av Gimlekollen før jeg skjønte hvor jeg var. Nok et argument for å holde seg unna buss. Hadde jeg ikke funnet hjemmet mitt etter all den evigheten jeg vandret der oppe, hadde jeg sikkert frøset ihjel under broa sammen med alle tiggerne. Men jeg kom meg altså hjem. Nå er jeg heller usikker på om jeg kommer meg ut fra dette hjemme, eller om jeg er i ferd med å bli snødd inne. Er i alle fall på god vei til å bli det…

Det hadde forsåvidt ikke gjort noe, for jeg er jo plutselig omringet av kjærlighet i min egen stue. Lucas har plutselig funnet ut at han liker meg igjen, og er på vei til å forvandles til en mini-klegg! Har nok sett for mye på den intense papegøyedritten, men det går bra, for jeg elsker Lucas høyere enn LIVET. Neida. Men jeg liker han best. Har hørt at man ikke skal velge mellom barna, men det gjør altså jeg. Ingen bryr seg.

Hvis dere tror dere ser tuppen på et juletre til høyre der, så tar dere feil. Det er i morgen dere skal se det, for i morgen er det lillejulaften, og alle vet jo at det er da man skal ta frem juletreet sitt, selv om jeg personlig ville gjort det i sommer. Samme det – nå må jeg spurte i søvn så jeg kommer meg opp til den plutselige dagvakta jeg skal gjennom om noen timer. Åhåj.

🙂

– V.