Med tanke på at jeg har gjort meg selv til en trebarns(fugle)mor og det nå er morsdag, kan jeg vel bare sette meg ned å vente på den store oppmerksomheten fra disse barna. Men på en annen side er det mulig morsdagen kun gjelder for mennesker, og siden det bare er jeg som er menneske i vårt hjem, er det kanskje jeg som må gi oppmerksomhet til min mor i stedet? Ja, det er vel det. Så… Min ‘mamma’ er mye. Hun er barnslig, hun er teit og hun er irriterende. Som oftest gjelder disse beskrivelsene når hun vinner over meg i Wordfeud, kommer med kommentarer jeg ikke kan si i mot fordi jeg vet hun har rett, eller når hun ler av meg de gangene jeg mener at hun må gi meg over middels mye oppmerksomhet, grunnet viktige ting som feks sår i en finger. Streng er hun også, de gangene hun tar frem sitt alvorlige ansikt og skal fortelle meg alt jeg bare må forstå. Men til tross for alt det, er hun merkelig nok verdens beste morsfigur.

Hun er strålende vakker fra topp til tå. Hun har et positivt utad, og en herlig latter. Hun er voksen og klok, og argumenterer godt for sine meninger. Hun er seriøs og profesjonell der det trengs, men tar seg selv lite høytidelig, og kan derfor være barnslig og leken der det passer seg. Hun er et omsorgsfullt vesen, og er overdrysset av nestekjærlighet.

(Jeg skjønner at det kan oppstå forvirring, da de fleste i sør tenker på dette mennesket, de fleste i nord tenker på et annet, og dere blogglesere hørte om en mamma i nord det ene øyeblikket, og en mamma i sør i det andre, så ok; min biologiske mor bor i nord. Hun heter Sylvi. Vi kuttet kontakten for et år siden. Kvinnen på bildene heter Anne. Hun er en del av den såkalte sykehusfamilien, og har blitt til en type morsfigur jeg ikke vet hvordan jeg skulle klart meg uten – da hun er et av svært få mennesker jeg har sluppet helt inn, som vet om alle mine innerste tanker. Ok? Ok).

Du har et hjerte av gull ‘mamma’. Jeg er veldig glad i deg 🙂

– V.

Overraskende nok finnes det skapninger i min lille verden som visstnok er fast leser av denne merkverdige bloggen. Folk som ikke ser linkene via facebook også, og som bryter ut setninger som; “jeg følger jo med deg på den derre bloggen din”, “det har blitt en daglig rutine å sjekke den etter jobb her hos oss”, eller “jeg er ofte innom der, og av og til synes jeg det tar for lang tid før det kommer noe nytt fra deg”. Og siden dere er så hyggelige som besøker meg her inne, kan jo jeg være så hyggelig å si ifra at dere ikke trenger å klikke innom denne adressen denne uka – for nå skal vi nemlig leke en lek. Den heter spøkelsesleken, og går ut på at dere ikke gjør noen ting, og jeg leker at jeg er et spøkelse som dette;

(Vi kan eventuelt kalle det en bloggpause).

Ha en fortsatt fin uke. Jeg liker dere. 🙂

– V.

Altså… Nå kan jeg ikke si at jeg tilhører den gruppen mennesker som bruker penger på aviser og blader i alle varianter, men i pausene på jobb hender det av og til at jeg lar øynene gli over noen sider her og der. Denne store hendelsen skjedde sist i forrige uke, da jeg først leste en dobbelside om trening og slanking (hvilket man kan lese seg ihjel av), og så blar jeg videre og finner dette:

Er det en slags utspekulert sirkel hvor en skal få leserne til å trene, og så friste de til å spise en haug av kalorier, sånn at de skal fortsette å kjøpe alle disse bladene med forsidene som skriker “slik blir du slank på to uker”? Jeg bare spør, altså. Ikke det at jeg bryr meg. Gjorde det kanskje mest for å ha noe å skrive om, jeg vet ikke. Når jeg trener ser det uansett ut som jeg må drite. I alle fall når jeg trener på spagaten.

Har forresten sett noen bloggere som mener at man blir så syyykt motivert om man forteller leserne sine hvor mye man har trent? Javel, la oss prøve:
Mandag: 1 time dans + 100 min gange (delt på 2)
Tirsdag: 1,5 time dans + 2 timer og 40 min gange (delt på 4)
Onsdag: 1 time gange (delt på 2)
Torsdag: 1 time i treningsstudio + 115 min gange (delt på 2)
Fredag: 1,5 time gange (delt på 3)
Lørdag: 50 min gange
Søndag: 100 min gange (delt på 2)

Føler jeg meg mer motivert nå? Nei. Tvert imot irrirerer jeg meg over at jeg ikke har trent noe hele helga. Men det går bra, for jeg har i det minste feiret bursdag. Ikke min altså, men en kollega sin. Det ble med andre ord på jobb, og når vi feirer på jobb kjører vi laken på bordet, falske lys, oppblåste hansker i taket, uendelig mye kaffe, og is.

Bursdagsgave laget vi også. En annen kollega blåste opp en hanske, mens jeg laget kunst over den. Bursdagsbarnet ble faktisk så glad at hun tok den med hjem, og det skjønner jeg godt.

Bortsett fra det har jeg hilst på sola.

Ligget likt en haug av ganger på wordfeud.

Vært statue for barna mine.

Opplevd et helt fantastisk vær søndag morgen. Faktisk så fantastisk at jeg kom noen minutter for sent på jobb fordi jeg ble så oppslukt av himmelen, men det skal jeg kanskje ikke skrive her sånn i tilfelle sjefen min leser dette. Oh well.

Og i dag har jeg brukt superkreftene mine på å løfte på det hersens papegøyeburet, bare så hun skulle få plass til et gigantisk speil inni der.

Men nå må jeg gå, for jobben kaller. Har ikke mer å informere dere om uansett, så dere får ha en fortreffelig ettermiddag, eller hva man nå sier.

– V.

Etter fire og en halv dag med jobbfri, kan man vel tenke seg til at jeg sikkert har fått gjort uendelig mye småpirk. Jada. Før disse dagene startet hadde jeg i alle fall store planer om å få unna følgende liste; “skrubbe fugleburene, gjøre rent hos pinnedyra, trene, øve på gitar, kjøpe melk, rydde klesskapet, gjøre skittentøyskurvet tom, tvinge undulatene til å klippe klørne, henge opp bildet fra Ikea, lese videre i boka “min elskede drittsekk”, ringe hjem til familien i nord, skrive brev til fadderbarnet i Plan, vaske bak sofaen, oppdatere offentlig og anonym blogg”. Hvor mange av disse punktene jeg har fullført? Fire. Jeg har trent, kjøpt melk, vasket bak sofaen, og oppdatert offentlig og anonym blogg. That’s it. Jeg er udugelig når det kommer til å utnytte tiden, og det er egentlig litt uforståelig for meg, sånn i og med at jeg synes tiden tar for laaaaang tid.

Men nå gikk jeg meg jo ihjel på lørdag da. På kino var jeg jo også. Søndagen stod jeg en halv evighet på ski. Og på mandag fortsatte jeg å gå meg ihjel, før jeg tok de nye danseskoene mine med meg og deltok på min første jazzdansetime.

Har vel ikke nevnt jazzen på bloggen, men jeg meldte meg altså på den type dans også, i tillegg til swingen. Nok en utfordring til meg selv, der altså. Det var jævla (unnskyld) tungt, da. Ikke mye kjære mor der i gården. “Ja okei, da gjør dere sånn sånn sånn, og sånn først, okei? Da kjører vi musikk”. Gud. Nå var vi riktignok bare to som var helt nye, for de andre hadde visst deltatt på dette før, så jeg antar det er lov for meg å henge litt etter. Men ja, mandag drev jeg altså med dette, og i går var jeg opptatt med å delta på spionasje sammen med Hanne.

Spilte Mario gjorde vi selvfølgelig også, men fant fort ut at det ikke funket så bra uten Ronja. Ronja er definitivt spilldronninga når det kommer til Mario, så jeg gikk heller hjem for å gjøre meg klar til swingdans. Eller, “rockeswing og bygdeswing”, som det så fint heter.

Var visst ikke den eneste som ikke hadde deltatt sist tirsdag, så denne gangen var gjengen halvert, og vi slapp med andre ord å vente på tur da det var nok menn til alle. Dette betyr at du danser mer eller mindre konstant i en og en halv time, så jeg forlot bygningen over middels svett og sliten… Men gøy, det er det. Det var det kanskje ikke første gang, men så har det blitt det nå da – jeg skal innrømme det. Og ellers er alt som det pleier i heimen.

Det er til å bli gal av, men jeg overlever jo likevel dag inn og dag ut med disse skapningene. Mia har i tillegg fått en haug av såkalte fjærpinner i trynet – harde “pinner” som venter på å bli til nye fjær – og klør seg nærmest ihjel. Så da må jeg liksom hjelpe til med dèt også. Skakke være lett.

Men nå er fridagene over, og det er på tide å gjøre seg klar til kveldsvakt. Ha en fortsatt fin onsdag da!

– V.

I det klokkeviserne var bikket over til det nøyaktige klokkeslettet 12:00, ble jeg vekket av en sms som sa noe sånt som “gidd å sov til evigheten..”, siden jeg visstnok ikke hadde våknet av den tidligere sms’en som lurte på om jeg ville være med på skitur. Skitur, ja. Det er vel omtrent syv år siden jeg hadde ski på beina sist, men jeg har likevel alltid funnet denne aktiviteten ganske så underholdende. Da jeg besøkte Sylvi (min biologiske mor) i påskeferiene som liten, tok jeg gjerne skiene på beina og vandret avgårde i lysløypa alene om ikke hun eller søskene mine ikke ville ta følge med meg. …Så jeg spratt opp av senga, og en times tid senere stod jeg og megahetta mi klare og ventet med skiene.

Fikk låne de av snille tante Jorunn, men hun har jo valgt å bosette seg på toppen av evighetens høyde, så jeg var rimelig halvsvett allerede på dette tidspunktet. Men så fikk jeg satt meg selv på lading i bilen da, mens vi kjørte langt uti ødemarka og litt til.

Så startet eventyret, da.

I starten var det litt sånn “lenge leve positiviteten” opplegg…

…men etterhvert, da vi innså hvor mye snøen festet seg under skiene, ble det et par klagebrøl. Mest fra Hanne da, stakkar. Jeg for min del lo vel egentlig mer av henne enn jeg brølte over egen fortvilelse, og benyttet store deler av tiden til å filme for dere 😉

Jadda. Nautene på skitur, ser dere. Men gøy var det! Det som ikke var fullt så gøy, var da jeg tok skiene under armene og begynte å gå hjemover, etter å ha vært på besøk hos Hanne. Til min store fortvilelse hadde snøen nemlig tatt livet av seg selv, og før jeg visste ordet av det vandret jeg gjennom uendelig lange vanndammer som dannet basseng i skoene mine.

Dette etter bare 10 minutters gange, da jeg hadde rundt 45min igjen… Vanligvis er jeg imot det å ringe etter folk for å spørre om å bli hentet om jeg ikke har unnskyldninger som feks tung bagasje eller svære fuglebur. Skjønner for eksempel ikke hvorfor pappa gidder å hente meg hos bestemor når det bare tar tjue minutter å gå. Eller at folk som ikke bor i min retning spør om å kjøre meg hjem fra jobb. Eller hvordan mamma finner ork til å kjøre meg på butikken som tar ti minutter å gå til, bare for å kjøpe en stakkars sikring. Men i dette øyeblikket så jeg livet mitt passere i revy minst fire ganger, og måtte derfor gå imot meg selv. Så jeg ble hentet da, av den supersnille mannen borti gata her. Tante Kaisa kalte meg et luksusdyr etter det, og det kallenavnet kan jeg vel egentlig ikke si noe i mot…

Men nå, nå har det store skjedd igjen. Klokken er… Ja. Det den er. Jeg glemmer visst bort tiden om natten. Så. Jeg får legge meg. Ha en fin dag, dere som sikkert snart står opp til vekkerklokka eller noe. Over og ut!

– V.

Det hender at jeg stenger de inne på badet. Barna mine, altså. Hadde de vært tobeinte mennesker, og ikke fugler, hadde de garantert vært under oppsyn av barnevernet. Så til mine ikke-eksisterende menneskebarn; dere bør være meget takknemlige for at dere faktisk slipper å eksistere med en mor som meg. Da hadde dere nemlig ikke bare levd med en mor som hadde stengt dere inne på badet – men også en som til tider hadde følt seg så kvalt av dere at hun hadde vurdert å drepe dere med ostehøvelen, og jaget dere vekk de gangene dere ville hatt noen å leke med. Så herregud, la oss håpe at jeg aldri blir mor på ordentlig. Selv Mia blir oppgitt bare av tanken.

Nå skal det sies at jeg etter fem minutter åpner døren igjen av dårlig samvittighet da, så det er ikke akkurat sånn at de tør av sult, tørste og kjedsomhet der inne. Men jeg har fortsatt lyst til å drepe de alle tre. Innimellom fantaserer jeg om å puttet de i microbølgeovnen for å se hvem som grilles først. Eventuelt bare slippe de løs så de fryser ihjel – for de gjør meg faktisk over middels sinnsyk med alt dette dramaet de driver med. Lillegutt vil være med Lucas, Lucas vil være med Mia, Mia vil være med meg, og jeg vil helst bare være i fred. Bortsett fra når de i et par sekunder holder kjeft, da. Da er det greit å være trebarnsfuglemor.

“Kan du ikke bare gi de vekk da?”. Jo, det kan jeg. Men så vil jeg liksom ikke bare være i fred heller. Hadde de bare hatt en knapp for volum, flaksing og masing – for de er rimelig kjekke når de sitter stille på skuldra med nebbet lukket og vingene plassert trygt inntil kroppen. Og på kveldstid. Faktisk blir jeg redd om ikke fuglene er hjemme på kveldstid. Det er litt sånn – dere vet – at det er deilig å nyte stillheten når alle har lagt seg, men likevel godt å vite at noen er der. Men samme det. Jeg kan i det minste rømme ut av hus når jeg vil. Ut og la øynene observere vakre naturomgivelser som dette:

Det skulle jeg i dag også. Fant ut at jeg nok en gang skulle valse avgårde uten mål og mening, og bare gå til evigheten tok meg. Ja. I dag valgte jeg Gimlekollen, og siden snøflakene blåste rundt og forbi meg, måtte jeg tre megahetta på hodet og dekke trynet til med skjerf. En dårlig kombinasjon når det er snakk om Gimlekollen – 1) fordi retningssansen min suger i dette området, og 2) fordi megahetta og skjerfet gjør at jeg ikke ser lengre enn to meter hvit bakke foran meg.

Oh well. Som en halvpensjonert eskimo ravet jeg rundt på kryss og tvers oppi “fjellene”, og hele tre ganger måtte jeg stoppe og snu fordi jeg faktisk nådde evigheten. Se her for eksempel – her stirret evighetens tåkeskog på meg som et spørsmålstegn og nærmest lo av meg da jeg måtte snu.

Til slutt ble det faktisk mørkt, og da ble jeg lei og gikk hjem. Jeg liker forresten når det er mørkt – spesielt når gatelysene ikke virker – for da kan jeg leke spøkelse.

Jada, jada. 1 time og 40 minutter senere var jeg vel hjemme og kunne kaste et blikk på dette kartet som mente at jeg hadde valset meg gjennom 8,90 kilometer. Gjennomsnittshastigheten min hadde sunket med hele fem minutter, men det var sabla mye snø, så jeg velger å skylde på det. Var faktisk gjennomvåt på beina da jeg kom inn ytterdøra, bare så dere vet det.

Hva som skjedde etterpå? Jo, det skal jeg si dere. Etterpå var det tid for lørdagsgodteri – og siden jeg ikke klarte å bestemme meg da jeg gikk på spontanshopping under trimturen min, kjøpte jeg like greit alt som finnes av lørdagsgodteri. Neida, jeg gjorde ikke det. Bare nesten. Fikk med meg en haug av lørdagsfavorittene mine; melon, speltrundstykke, hobby-biter, yoghurtnøtter og cottage cheese med smoothie. Oh yes.

Men jeg er meget skuffet over at smågodthylla med hobby-biter var passelig halvtom, og at de resterende bitene viste seg å være harde og seige. Skal så sykt sende inn en TQM på det. (Noe sier meg at den siste setningen kun egner seg som jobbhumor, så bare glem det). Verden er ikke enkel, dere. Men heldigvis finnes det skapninger som skyter inn lyspunkt her og der. Se på min kusine for eksempel – hvor skjønt skrevet er ikke dette?

Liker det. Menne… Bortsett fra å sutre over smågodtproblemer, har jeg slått ihjel noen av lørdagstimene med fine tante Jorunn på kafè og kino. Les Miserable, så vi. Varte rundt to og en halv time, så den var rimelig lang, men veldig god. God, til tross for sørgelig og trist. Jenta ved siden av meg snufset og tørket tårer, i likhet med mange andre. Nesten så det var litt ubehagelig å være så likegyldig som jeg var. Var mer opptatt av tanken på hvor mye det klødde i kroppen mot slutten, men jeg har jo uansett mistet evnen til å grine i andres nærvær, så det får være det samme. Jeg koste meg i alle fall, for jeg liker kino, og jeg liker tanta mi.

Nå må jeg visst slenge trynet nedi puta og snorke meg frem til en ny dag. Søndag. Deretter skal jeg gjøre det samme mot mandag, og tirsdag, og onsdag ettermiddag. Fire og en halv dag med jobbfri, liksom. Hva gjør en med all denne tiden? Skakke være lett.

– V.

Javeeel, så var jeg på Svalbard i helga, da. Det er en liten sjanse for at det kan ha vært Sverige, men jeg er jo så sykelig dårlig på geografi. Dessuten sov jeg i min dypeste søvn da Hanne desperat prøvde å bråvekke meg i det vi kjørte over grensa, så jeg er sannelig ikke helt sikker på hvor vi var. Tjue minusgrader var det i alle fall dit vi kom. Ble hentet i sjutiden lørdags morgen – et meget fornøyelig tidspunkt å slå opp øynene på på en fridag. Var heldigvis tildelt plass i baksetet hvor jeg kunne hente meg inn etter en natt med to timer søvn, og forble dermed sovende til himmelen lysnet og vi etterhvert kjørte ombord i en eller annen båt. Deretter fortsatte vi kjøringen på andre siden av dette vannet eller havet eller hva det nå var, før vi vandret oss ihjel inne på et eviglangt kjøpesenter, og… Vel… Kjørte hele veien tilbake igjen.

Jeg for min del tok ikke med meg så mye annet enn fiberkluter og fuglefrø – men alle vet jo at det er selve turen som er det viktigste 😉 Denne turen varte jo i ikke mindre enn femten timer, og ble bestående av en blanding av snorking, synging, latter, krimgåter, gjettekonkurranse, og beat for beat. Underveis hoppet vi til og med inn i en tidsmaskin og gikk tilbake til barndommen/tenårene hvor vi blant annet møtte Michael Jackson, Aqua, Spice Girls, Backstreet Boys, Lene Marlin, Celine Dion, og løvenes konge! Helt sant, faktisk… Ble overraskende nok ikke mange bilder (tror jeg en stund glemte at jeg driver med denne blogginga), men de som ble tatt har jeg hevet inn i en video for dere, sammen med et av de sære latteranfallene våre… Herregud, hva er galt med oss egentlig? Og hva er galt med latteren min?! Skakke værra mulig.

Snakkes, eller noe.

– V.

Så var det søndag, atter en gang. Denne har bestått av liksomkaffe, tente lys og gitarspilling i en nyvasket leilighet. Ja, så suger jeg kanskje på gitar, da. “Kanskje” er vel egentlig ikke et alternativ å bruke her engang, for jeg kan overhodet ikke spille. Helt siden denne stakkaren ble spontankjøpt under en trimtur for to år siden, har jeg hundrevis av ganger tenkt at jeg en dag skal lære meg å bruke den – men hver gang jeg tar i han, ender det med at jeg setter han tilbake med en tanke om at jeg aldri kommer til å klare det. Bra innstilling, hæ? Noe sier meg at jeg har arvet noe av tålmodigheten til bestemor – og med tålmodighet så mener jeg faktisk utålmodighet – for bestemor er det mest utålmodige mennesket jeg kjenner. (Haha – først nå som jeg faktisk skrev det, lurer jeg på hvordan vi to har fungert så bra sammen som vi har gjort, og gjør – for jeg er jo tidenes treigeste og svimleste menneske). Dessuten sier mamma at vi unge har et annet tidsperspektiv – at ting gjerne skal skje med en gang – så jeg velger å skylde litt på dèt også.

Men nå som jeg fikk gitarbok til jul av gitarprinsen borti gata her, og Ronja spør meg cirka hver gang vi møtes om jeg har øvd på grepene hun lærte meg i sommer, er det kanskje på tide å gjøre noe denne greia. Mulig jeg må innføre gitarsøndag, for det er jo ikke som om jeg bruker søndagene til noe fornuftig uansett. Bruker vel egentlig ingen dager til noe fornuftig, men disse søndagene ligger jo godt plassert under hat-listen min, vet dere – så et par gitarøkter fra eller til kan vel umulig skade.

Jada, jada – jeg kunne sikkert fortalt dere om noe mer interessant, som feks at jeg var i Sverige i går og at jeg ringte dyrelegen i dag – men det gadd jeg ikke, så dere får leve med dette gitarpjattet. Det er jo tross alt min blogg…

– V.

“Vi skal vel få ordnet det på et vis – nå vil jeg bare at du skal komme deg på jobb – og hvis vi snur nå blir det jo mye dyrere for deg også”. Etter ørene mine mottok denne setningen i et hyggelig toneleie onsdag morgen, tror jeg virkelig jeg kan påstå å si at jeg har møtt Agder Taxi’s snilleste sjåfør. 07:28 myste jeg med et halvåpent øye på klokken som egentlig skulle fått meg opp hele 70 minutter tidligere denne morgenen, og måtte derfor droppe den 50 minutters gåturen, og hive meg inn i en taxi i stedet. Da vi var halvveis kom jeg på at bankkortet lå midt på stuebordet, men det stoppet ikke denne sjåføren. “Jeg har visst 150kr i kontanter her, så kan…” – før jeg fikk fullført setningen, avbrøt han med å fortelle at “vet du hva, jeg stopper bare taksameteret på 150, så slipper du å tenke mer på det”. Det var ikke mange kronene som manglet, men jeg lurte likevel på om det var jesus eller julenissen som befant seg bak rattet ved siden av meg. “Om du vil gi noe ekstra kan du heller gi det til frelsesarmeen”. Ok, det var definitivt jesus – og det var egentlig ganske ok å se at han stiller opp for oss mennesker som ikke snakker til han også – særlig nå som jeg for første gang på evigheter skulle forsove meg så ekstremt mye, og han fikk meg på jobb kun fem minutter senere enn planlagt.

(Random pausebilde av en kjørende Belinda):

Disse 150 kronene var forsåvidt rester fra 500-lappen jeg på tirsdag brukte til å betale meg inn på swingkurs med. Ja, dere leste riktig – jenta som ikke kan fordra å danse blant andre mennesker, har vært på swingkurs. “Noe så latterlig – legg deg heller på sofaen og lek død slik du pleier”, tenkte jeg i det jeg desperat gravde ut alle plaggene fra klesskapet på jakt etter noe å danse i. Men jeg stoppet ikke å lete. Langs Vollevannet og hele veien mot danselokalet i byen fortsatte den irriterende stemmen i hodet mitt å fortelle meg det den alltid forteller meg; at det er best om jeg holder meg hjemme. Men jeg hadde bestemt meg – denne tirsdagen skulle stemmen ignoreres, og jeg skulle tråkke så langt ut av min komfortsone som overhode mulig, ved å oppsøke en helt fremmed folkemengde jeg verken visste antall eller alder på. Hvorfor, vet jeg ikke. Antar jeg ble lei av å stadig fortelle meg selv at jeg “snart” skulle få meg et liv bestående av mer enn bare jobb, søvn, fugler og spill – og før jeg visste ordet av det hadde jeg googlet “dans kristiansand” og trykket “send påmeldingsskjema”. Bestemor har jo dessuten mast på meg om dansing så lenge jeg kan huske. Så jeg deltok, alene. Litt for bestemor sin skyld, litt for kroppen sin skyld, men mest for modigheten sin skyld. Har nemlig hørt at man av og til må samle mot for å få til det man vil – så det er det jeg skal da – samle mot her og der til jeg blir modig nok til å få til det jeg aller mest vil. For det er ikke det at jeg trenger all denne dansekunnskapen. Dansing er tross alt noe av det jeg er flinkest på…

Når jeg tenker meg om, bør jeg kanskje finne noe annet som jeg ikke kan fra før av. Vurderte gitar- og pianokurs, men så kom jeg jo på at jeg kan det også. Tok bestemor sin setning “syng med den stemmen du har”, og la til min egen “spill med de fingrene du har”, og konkluderte med at man ikke trenger stemme eller kunnskap om noter eller grep, så lenge man kan føøøle seg frem i musikkens verden. Så da jeg for to år siden kjøpte min aller første gitar, kunne jeg holde konsert allerede samme dag – akkurat slik jeg kunne da jeg var på besøk hos noen som hadde piano…

Neida, herregud. Jeg vet ikke lengre hva jeg driver med. På mandag stod jeg for eksempel og hoppet meg ihjel i min egen stue. “10min hoppetau er like effektivt som 30min jogging” stod det i KK. Et kvarter senere badet jeg stående i min egen svette, før jeg rocket på meg usynlige blåmerker og planket meg til døde. Plutselig er det liksom snakk om trening, og jeg hater jo trening. Det å reise seg opp nå for å gå er jo et rent smertehelvete av en gangsperre. Men jeg tror jeg har innfunnet meg med at hvis jeg skal fortsette å bo inni denne kroppen, må jeg slutte å slenge den fra meg i sofaen ved enhver anledning. For det er jo ikke som om disse daglige 100 minuttene med rask gange gjør nytte for seg. Tvert imot tror jeg kroppen har blitt så vant til disse faste gange-minuttene at jeg går i minus om jeg ikke oppfyller 100 om dagen. Ikke vet jeg. Men jeg slenger den mye fra meg, og snur om døgnet de gangene jeg kan. Faktisk så ofte at “støttekontaktene” mine bare antar at det er det jeg driver med om jeg ikke svarer. I dag våknet jeg for eksempel såvidt i sjutiden av noen pipelyder, og uten å lese tok jeg screenshot av dette i halvsøvne mens jeg tenkte at det sikkert var noe å blogge om (leses nedenfra og opp)…

Deretter tok jeg med lukkede øyner bilde av meg i situasjonen som stadig får meg til å undre hvordan jeg klarer å sove når barna er våkne, men før jeg rakk å tenke mer over det, var jeg tilbake i eventyret i drømmeland – før jeg en time senere våknet til nye lyder og ikke mindre enn tjue uleste sære sms’er. Åhåj.

Hanne og Ronja snakker forresten om sjutiden på morgenen – og nå nærmer klokken seg fire, så de har vel rett – men dette er snakk om lørdag. Vi skal på kjøretur i sjutiden lørdags morgen. Hvem driver med slikt galskap? Ai. Kjenner en sterk følelse av lettelse hver gang jeg minner meg selv på at jeg ikke har lappen og dermed slipper å kjøre 😉

Nei, nå tror jeg vi har nok tekst i dette innlegget. Ha en fin torsdag, dere!

– V.