“Jada”, sa de – og før de visste ordet av det var de vitne til at mars 2013’s siste dag var i ferd med å vinke farvel for evig og alltid. Tenk det, dere. Denne måneden er straks over, og dere får aldri, enn så mye dere ønsker, oppleve den igjen. Heheee, neida, slapp av – jeg skal faktisk ikke snakke om slike filosofiske ting. Kunne ærlig talt ikke brydd meg mindre om disse månedene som passerer i jevnt tempo. Måtte bare ha noe random å komme med for å starte dette innlegget, for hvordan skulle jeg ellers gjort det? “Hei kjære blogglesere – beklager at jeg ikke har vært her på en uke, men tiden har gått sååå fort og jeg har hatt sååå mye å gjøre altså”? Det ville jo vært helt latterlig. Ikke har jeg mange av dere å beklage til, ikke har tiden gått fort, og ikke har jeg hatt mye å gjøre – så det ville jo uansett vært løgn, og det finnes det nok av i denne verden allerede.

Så. Hvordan jeg har fått denne uken til å gå er som vanlig et mysterium for meg, men det har liksom gått likevel. Har for eksempel lest meg ihjel om alle verdens sorter kaker som inneholder sjokolade..

Valset rundt på Ikea med tante Kaisa..

Kost med Max, som forresten veier rundt fem og et halvt kilo..

Funnet ut av gulrotpurè på glass, ikke er like godt som jeg hadde forestilt meg..

Sendt de to minste fuglebarna mine avgårde på påskeferie..

Dette gjorde forresten at jeg først nå skjønner hva pappa mente da han en eller annen gang fortalte hvor rart det var når kidsa var borte, og at de ikke helt klarte å nyte stillheten. For altså, det er undulatene mine som bråker, og nå som det bare er meg og papegøyen hjemme, er det meget stille. Faktisk så stille at vi ikke helt vet hva jeg skal gjøre med det. Mia og jeg, altså. For hun bryr seg hun også. Her om dagen begynte hun å brette tøy helt frivillig, og det sier jo litt..

Hun har til og med begynt å lese facebook-statuser til folk, om og om igjen..

Vi holder på å bli ganske så sinnssyke, faktisk. Men det er heldigvis mennesker som kommer innom og ser til oss av og til. Som Espen, min ‘forlovede’, for eksempel. Mia ble iallfall overlykkelig over å endelig få lov til å sitte i håret til noen. Hun har en greie for hår, ikke spør meg hvorfor, hun er jo like skada i hodet som meg..

Jaja. Ellers har jeg faktisk våget meg ut i solskinn, og frivillig vandret rundt med min egen skygge..

Syklet i sola har jeg også gjort, og her om dagen dro jeg og sykkelen min til byen for å hente Ronja og hennes sykkel. Sammen dro vi på en firemannsdate for å nyte vårstemninga ved sjøen, men altså.. Jeg skjønner jo at det er forskjell på vår og påske, og at påsken gjerne består av is og snø og sånn, selv om sola skinner. Det ble på en måte flere timer på kafè, enn timer foran dette..

Dette er forsåvidt det eneste jeg har opplevd av det å være ute. Det er ikke til å legge skjul på at jeg har funnet helt feile venner i løpet av disse årene her nede, når det kommer til det å være ute altså. Tror jeg må opprette en egen samfunnsgruppe for de som liker å kle seg i kjeledress og vandre gjennom evigheter av snø før de setter seg ned og drar frem kakaoen fra tursekken. Kanskje en annen gang, hvem bryr seg. Jeg har i alle fall fått den etterlengta lørdagen til å komme til meg..

Jeg elsker lørdag. Og som vi alle vet, elsker jeg melk, og vet dere hva som skjedde da jeg og Christine var på Joker eller? Jeg fikk en GRATIS skummamelk! Det var rett før jeg ba mannen i kassa hjem på et halvt knekkebrød, men da ville han sikkert hatt melk, og det ville jeg ikke gitt han. Det ville ført til krangling og kommentarer om at jeg er en egoistisk hore eller noe, så jeg droppa det. Men seee så glad lille C var på mine vegne i bakgrunnen der da..

Jada. I tillegg til smågodt og melk, skulle jeg egentlig steke vafler på et såkalt vaffelvors som skulle gjenopptas fra 2009, men jeg var så syyykt opptatt med å bli tatt bilde av..

Så jeg glemte det. Men fortvil ikke, jeg fikk æren av å være vaffelvakt hjemme hos meg selv i stedet, og produserte dermed en liten haug vafler til meg og besøket mitt..

Jaa… Dette var jo så interessant at jeg nærmest dåner av min egen ukesoppdatering her. Så interessant at jeg ikke orker flere ord og bilder fra mitt eget liv. Vi tar resten en annen gang, for nå skal jeg og beina mine ut og gå i disse liksom-nydelige nattetimene.

Fortsatt god påkse, dere.

– V.

Torsdag formiddag inntok jeg grundig informasjon om denne såkalte palmesøndagen som befinner seg i kalenderen vår i denne stund. Så la meg tenke… Vi feirer at palmene ble skapt den syvende dag under Gud’s skapelse av jorda? Hm. Det hørtes i grunn litt merkelig ut, selv for meg. Hvis jeg tenker nøye etter hadde det kanskje heller noe å gjøre med at noen veivet med palmer for å hedre noen andre? Herregud, jeg har vel ingen anelse. Men jeg prøver i det minste, ettersom tante Kaisa fortalte meg at dette er slik mennesker på min alder burde kunne, gladkristne eller ikke, og at jeg derfor skal høres i dette til jeg kan det.

(…)

Like etterpå tok jeg om en times pause fra henne, og satte meg på bibloteket. Jeg har aldri befunnet meg på bibloteket uten grunn før, men tok meg likevel retten til å finne en krok jeg etter kort tid kalte min, og leste en halv random bok. Mens jeg observerte andre skapninger, selvfølgelig.

Lærte masse om sår og sånt, og kan til og med skryte på meg å ha lest noe av Sigurd Hoel. Jeg vet ikke hvem han er, men jeg har i det minste hørt om mannen, og nå også lest hans ord. Ikke verst på en torsdag, det der.

Man må bare passe på å ikke lese for mye, for slikt kan gjerne gå en til hodet. Normale hendelser må derfor inntreffe her og der, som for eksempel bilvask.

Ja. La oss ikke snakke mer om torsdagen. Fredagen derimot, var en gledens dag på jobb – for seee hva jeg fant i skapet mitt!

Utrolig skjønt! Vin fikk jeg også, som premie fra årets påskelotteri. Men siden jeg er så merkelig at jeg ikke drikker disse alkoholiserte greiene, fikk jeg lett bytta flaska mot lys og godteri. Det fine med det var at jeg da i stedet for å smiske med ett menneske, nå kunne smiske med flere 😉

Jadda. Så ble det lørdag, da – og da jeg omsider kom meg ut av sykehuset etter gjennomført nattevakt, vandret jeg tilbake til biblotekhjørnet mitt. Denne formiddagen var antall besøkende doblet siden torsdagen, og jeg undret over om folk ikke hadde bedre å gjøre med livet sitt – helt til det gikk opp for meg at jeg selv var en av disse idiotene som slo ihjel denne dyrebare lørdagstiden på et biblotek. Men jeg hadde i det minste en god plass. Se på den tosken borti hjørnet der for eksempel – han bare satt der, på en hard plastikstol, hvor alle kunne se han fra trappa.

Denne lille nesten-frustrasjonen ble til et savn da en faktisk frustrasjon kom gående mot meg. Mulig jeg irriterte meg over det faktum at hun minnet meg latterlig mye om et annet menneske jeg ikke tåler, men altså… Når du ser noen lese sittende i et hjørne, trenger du ikke drasse beina etter deg, dra bøkene hardt ut av hyllene og slenge de hardere tilbake – mens bena dine rister ustanselig og du jamrer deg over boka du ikke finner. Dette hjørnet i dramaavdelinga var jo tross alt mitt. Det er jo ikke som om det er åpent for alle…

Nå kommer sikkert myndighetene og tar meg for å ha publisert bilde av uskyldige lesehester bakfra, men bare la de komme. Her er et til – bare av en utenfor biblotekets grenser. Etter to og en halv time med lesing, skulle jeg nemlig hjemover, og fordi kulden truet med dødsfall igjen, gikk jeg mot busstoppet for å bli kjørt. Bussen hadde avreise 13:16, og jeg befant meg utenfor den 13:16, men på grunn av menneskehetens kødannelse valgte jeg å gå. Denne køen ville nemlig tvunget meg til å stå stille i tretti sekunder, noe jeg hverken kunne forestille meg eller gjennomføre i denne temperaturen. Jeg startet derfor gåturen hjem – med eskimojakkens hette tredd over hodet, den falske pelsen hengende ned i øynene, skjerfet plassert over nesetippen, og vottene på hendene godt trykt ned i de fòrede jakkelommene. Og så skjer det fryktelige – jeg blir forbipassert av DETTE:

Dette mennesket overgår jo alle sinnssykheter jeg noen gang kommer til å gå gjennom i mitt liv! Innpakket som en baby i barnevogn, var jeg for første gang takknemlig over sola som varmet lett i min rygg fordi jeg frøs – også kommer dette menneske med hva da? Tights, lave sommersko uten sokker, og dongerijakke? Jeg gir meg over. Alt håp er ute for alle, tydeligvis. Det har i alle fall blitt forsterket hos meg, for i går oppdaget jeg plutselig at risikoen for å dø rett utenfor døren min, er større enn vanlig:

Men oh well, det finnes jo alltid en risiko, uansett hvor du er, så det plager meg fint lite. Like lite som det plager meg at jeg i går fikk bekreftet at jeg er et “slemt og ondt menneske” – bare fordi jeg svarte random pusesnakk med sinnablikk og en kommentarer om at jeg ikke liker spørsmål. Greit, så la jeg kanskje på en liten løgn også da, men hvem bryr seg. Spør du meg, var det en meget hyggelig samtale:

Random: …men du er jo fra Båtsfjord, der har de vel ALT?
V: nei, vi har egentlig ingenting der. Vi rir på reinsdyr til skolen og sånt, noen sover i igloer, også har vi isbjørner i gatene.
Random: seriøst? Det er jævla kult da! Var i militæret, og da besøkte vi et sted hvor alle måtte bære med seg våpen og sånt pga isbjørner – jeg følte meg ikke akkurat så trygg! Men seriøst, gjorde du det??
V: nei… Alt jeg nettopp sa til deg var løgn.
Random: (…)
V: (…)

Også feiret vi earth hour og levde lykkelig alle våre minutter, til en ny nattevakt stod for tur. Jah. Nå har jeg liksom fri, og skal ikke jobbe meg gjennom annet enn en dagvakt og en nattevakt den kommende uken, så da har jeg all verdens tid til å kose meg med Dag (mannen min i en serie på Tv2, altså – et negativt menneske som hater verden utenfor døren). Men så kan jeg ikke det likevel, for jeg har snart sett alle tre sesongene, og må derfor finne meg noe nytt å bedrive tiden med. Der ser dere – verden er full av problemer. De som sier noe annet, lyver.

God påske da!

– V.

Klokken, den ivrige lille irritasjonsklumpen, var allerede ferdigdusjet i tankene da jeg i dag tidlig satte beina på gulvet for å reise meg etter ni timer søvn. Til viserenes store fortvilelse lot jeg meg som vanlig ikke stresse før jeg skulle befunnet meg sittende på bussen på vei til byen, og jeg kastet meg da på sykkelen i den uovervinnelige kulda for å frakte meg selv til busstoppet. Nesten fremme ringer telefonen, og jeg får spørsmål om jeg er klar til å bli hentet. For jeg skulle jo ikke ta buss. Jeg skulle ikke engang til byen. Men alt dette hadde jeg glemt. Det er definitivt ikke håp for meg lengre. Men jeg setter pris på å bli hentet, da. Jeg gjorde i alle fall det, helt til jeg ble så bortskjemt at jeg begynte å forlange det.

Jaja. Kanskje like greit, for i 2011 møtte jeg jo tross alt en mann som fortalte meg at jeg måtte lære meg å bli “slem”. Og det har jeg jo klart på flere måter, så da er det oppdraget fullført. Jeg kom meg i alle fall omsider frem til dit jeg skulle, og hadde tidenes mest avslappende formiddag, til både min og kattens store glede.

Faktisk så avslappende at jeg sovnet. Tror det er en ny greie, det å sovne på besøk. I går endte jeg for eksempel nok engang opp med middagslur hos gamlingene borti gata. Tror bare jeg velger å skylde på disse beroligende kattene som alle har. Alle bortsett fra meg. Men jeg blir nok en del av kattegjengen en dag jeg også, for jeg har jo fortsatt planer om å stjele Samson – til tross for at han sikler og høres ut som en traktor. For han er fin. Såpass fin at han er den første jeg både ser og spør etter når jeg kommer inn i dette hjemmet. Er ikke så nøye med å bry seg om menneskene liksom. Nok en “slemhet”, woho.

Da jeg skulle hjem fra dette formiddagsbesøket innså jeg forresten igjen at alt håp er ute for meg. Satte meg på bussen, og nesten fremme i byen sjekket jeg busstabellen som fortalte at det gikk en 17-buss videre klokken 15:50 fra perrong 3. I det vi stanset i lyskrysset like før stoppet, viste klokken 15:48, og jeg bannet innvendig i håp om å rekke denne bussen som skulle ta meg hjem. Kulden ville tross alt tatt livet av meg om jeg skulle gått eller ventet lengre enn disse to minuttene, så det stod om liv og død. Lyset ble grønt, klokken ble 15:49, og bussen stoppet. I det jeg skulle til å reise meg fikk jeg øye på skiltet utenfor. Det viste tallet 3, hvilket betydde at vi stod ved perrong 3 – og i samme øyeblikk kom jeg på at bussen jeg hoppet på først viste tallet 17. Jeg befant meg altså på bussen jeg var redd for å miste. (…). Skulle tro jeg hadde hjernen til Lucas.

Mens vi er inne på fugler, kan jeg jo informere om at jeg for første gang siden barneskolen har deltatt på påskeverksted. Sammen med fem andre i en alder omringet 40, produserte jeg to såkalte drømmeprinser. Prinsen min ble utstøtt av de tre til høyre da – men stakkar, han ble visst født med mennesketenner, han. Sånn kan det gå.

Påskehare har jeg også lekt.

Seks av disse eggene puttet jeg i små poser og hang på garderobeskapene til de som skulle få på jobb – men det ble visst ikke noe nysgjerrighet, for over halvparten av de skjønte visst hvem påskeharen var før de hadde åpnet eggene.

Smarte mennesker, det der. Men det oppstod glede da, det liker jeg jo 🙂

Jeg er forresten ikke en del av disse smarte menneskene. Lærte nemlig ikke ordet “nyp” før jeg uviten la dette ordet på Wordfeud her en dag. Men i følge barnevakta mi, var dette et ord jeg ikke skulle vite om da.

Kanskje bedre å spille Scrabble, hvor man må være sikker på at ordene man legger faktisk eksisterer. Mer sosialt er det jo forsåvidt også.

Og meeens vi snakker om sosialisering (jada, prøver å lage en sammenhengende historie her, ser dere), fikk jeg minisjokk da jeg skulle ut på resturant for bursdagsfeiring. Jeg er overhodet ikke vant til å bli fratatt jakken min i det jeg kommer inn døra, få stolen dratt ut og inn i det jeg skal sette meg, høre at mobiltelefon ikke er tillatt å bruke under besøket, få serviett lagt i fanget, og få detaljert informasjon om det jeg skal putte i min munn. Ikke var det verdt pengene heller – et bevis på at det er det indre som teller. Men tiden med menneskene var verdt hvert øre, så det går bra. Alt går alltid bra på et vis.

Åhåj, klokken er mye, og det er på tide å finne frem dyna. Nå er det riktignok ikke så lenge siden jeg stod opp fra dagens middagslur, men det er jo ikke så altfor lenge til vekkerklokka ringer heller, så hva kan man gjøre. Stadig problemer, dere. Stadig problemer.

– V.

Favorittavsnitt, bare. Fordi det er søndag og jeg ikke har noe å prate om – annet enn at snøen ødelegger for løpingen min, og at jeg egentlig skulle vasket leiligheten og ryddet klesskapet. Kanskje sluppet ut fuglene også, men jeg gidder ingen av delene. Kjøleskapet mitt er tom for skummamelk, så det er mulig det har noe med det å gjøre. Eventuelt det at jeg sov til 12:30, som er en time for lenge. Om vi skal se positivt på det er det langt bedre enn gårsdagen hvor jeg befant meg sengeliggende til 14:30, men en kan vel ikke være positiv på en søndag. Det ville vært for galt.

🙂

– V.

Hadde vi befunnet oss i tidsrommet 1996-2009, hvor jeg dag ut og dag inn satt ved skolepulten og dinglet med beina, hadde jeg antageligvis vært superhappy disse dager. I morgen går jeg nemlig inn i ukas fjerde jobbfraværende dag, grunnet noe så simpelt som noen røde flekker i trynet mitt som visstnok kalles brennkopper – og det gjør meg oppriktig drittsur. I skoletiden var de fleste lykkelige over hver minste unnskyldning til å holde seg hjemme, men i en alder av tjueto kan jeg kjenne at jeg hater disse fraværsdagene som skyldes èn stakkars flekk som sitter igjen i panna. Men jeg kan jo ikke annet enn å finne meg i det, som alt annet som suger i denne verden. “Så hva har du drevet med disse dagene da, V?”. Jeg vet ikke. På mandag utvekslet jeg verdensproblemer med Christine på Hellemyr, før jeg faktisk var snill med Mia.

Tirsdag rullet jeg på to hjul mot byen, uten mål og mening. Etter å ha vært innom èn butikk, ble jeg lei, og gikk innom Naboen for å slå ihjel tid. Til min fordel var Vahid på jobb, hvilket betydde at jeg kunne mase om så mange isbiter jeg ville, så lenge jeg taklet å høre “isbiter, haha, du er så rar” et par ganger i timen. Jeg hører jo alltid om hvor rar jeg er, så akkurat det er jo det minste problemet jeg har i denne verden. Alle andre problem brukte jeg kafètiden på å plage mamma med, så dette oppholdet bestod jo ikke av annet enn fordeler. Fikk forresten korker også.

Jada. På et eller annet tidspunkt fant jeg vel ut at det var på tide å gå hjem, men i det jeg kom ut døra ble jeg tatt tak i av en kollega og dratt med på jobbmiddag – og vet dere hva jeg bestilte? Torsk. Under den forrige jobbmiddagen som fant sted i Tyskland, bestilte jeg laks. Begge disse rettene består av fisk. Hva er det jeg driver med, jeg har da aldri vært glad i fisk?! Vel, hvis vi ser bort i fra den tiden hvor jeg ba oldemor om å steke uer til meg i en alder av syv, men la oss ikke snakke om det. Det var godt altså, men jeg forstår ikke hva som får meg til å velge all denne fisken. Når sant skal sies er det ikke mye jeg forstår om meg selv. Men samme det. Plutselig fant jeg ut at jeg skulle takke for meg under dette oppholdet også, og gikk videre til en frisørsalong for å slå ihjel tid med Christine. Frisør med lyskroner i taket og greier.

Så kommer jeg hjem da, og Lucas hopper på meg som en okse og vrenger ut kjønnsorganet sitt mens han desperat prøver å omfavne meg med vingen sin (tro meg, jeg har googlet dette, og det viser seg at det er normalt at hannundulater bruker ting eller mennesker for å øve seg på paring), og jeg bare “…?!”, og så drepte jeg han. Kan ikke ha voldtektsmenn i hus, det blir for galt.

Så ble den over den dagen også. I dag (onsdag, der altså) rullet jeg ned til byen så tidlig som klokken ni for å stooorshoppe.

Deretter rullet jeg naturlig nok hjem igjen, før jeg dro til tante Kaisa som etterhvert fant ut at vi skulle slukke lysene og sette på en thriller.

Hjertet hoppet ut av oss begge, men vi overlevde liksom likevel. Merkelige greier, det der. Ellers har jeg ikke drevet med stort annet enn klaging og fortvilelse, og smørt meg ihjel med de tre nye bestevennene mine, hvilket jeg antar jeg skal fortsette med i morgen. Akk og ve, dere. Fridager er ikke enkle. I morgen nekter jeg å stå opp. Ja, det er en protest.

Snakkes (evt klages).

– V.

God aften, fjernstyrte snørrvalper. Neida. Himmelske gresshoppe for en uhøflighet. Men jeg må innrømme at jeg brøt ut med en aldri så liten latter i det jeg skrev mine egne ord der, så det var verdt det likevel. Men samme det. I skrivende stund sitter jeg i det jeg velger å tro er en form for jogastilling (kryssende bein og rett rygg), med papegøyen hengende nedover høyre side av ansiktet mitt. Var cirka 100% fraværende i helga, så hun er om mulig enda mer mammadalt enn til vanlig. Fløy nemlig opp til Bergen på fredag, hvor jeg har gjennomført en etterlengtet søsterhelg med en av mine storesøstre som studerer tannpleie der. Se så vakker hun er! 🙂

Har vært en bortskjemt lillesøster som har fått servert gode måltider til alle døgnets tider, uten å hjelpe til. Liker det. Bortsett fra det har vi vandret rundt i byen, vært på Fløien og sett utsikten, kost oss på kafè, hatt opptil flere facetime-samtaler med vår andre storesøster og hennes datter, og besøkt akvariet.

Tipp topp helg – det håper jeg dere også har hatt 🙂

– V.

Jeg fatter ikke hvordan det kan være så hinsides kaldt ute, når graderstokken holder seg innenfor plusstegnet. (Dagens frustrasjon, ja). I følge “været”-appen var det to plussgrader da jeg jeg vandret hjemover fra byen i ettermiddag, og likevel kunne jeg se mine tjueto år passere i revy, mens jeg konstant fortalte meg selv at jeg aldri kom til å overleve denne gåturen. Dette er forsåvidt en tanke jeg får når det er varmt også, eller når jeg er sliten – og jeg undrer derfor over hvorfor i all verden jeg presser meg selv til å løpe rundt som en svettende panda som blir forbanna fordi det er varmt og slitsomt på en gang. Antar det de sier om at “det er verdt følelsen etterpå” stemmer. Den gjorde iallfall det da jeg i går kveld slo min egen fartsrekord med 6 min. Det likte jeg.

Men herregud, la oss ikke skrive oss bort her – vi var jo inne på noe så viktig som været. Og når jeg tenker tilbake, kan jeg ikke huske at det var så kaldt som dettte da temperaturene danset rundt -15 tidligere i vinter. Så okei, jeg bør kanskje innse at det utelukkende har noe med tøyet mitt å gjøre. Det er med andre ord for tidlig å flytte ut av eskimo-jakka mi. Men fader heller, jeg svetter jo som en gris i den når sola skinner, og jeg akter ikke gå rundt og bære på mitt eget tøy fordi jeg må kle av meg eller på meg etter sola’s humør. Fatt no det, som de sier i Tromsø. Ille er det nå, og verre skal det bli – dette med ujevnheter i vær og temperatur, altså. Tror det er nettopp dette som gjør at jeg hater våren, til tross for at alle andre elsker den. Men det er jo grunn nr. 2 da – det at folk skal bli så himla lykkelige når det er vår. Skjønner ikke greia med det. Tror jeg må flytte på meg i slike forferdelige tider. Har allerede begynt å studere kartet på jobb.

Etter om og men kom jeg frem til at jeg har mest lyst til å reise til Irak. Det er faktisk overraskende dyrt å reise dit, men det gjør ikke noe så lenge de har sharonfrukt som vokser på trær. Nå vet jeg strengt tatt ikke hvor denne frukten opprinnelig stammer fra, men det er jo lov å håpe. Sharon er egentlig en form for lørdagsgodt siden den er søtere enn banan og sånt, men i dag hadde Meny etterlatt èn i frukthylla, og da fant jeg det OK å drepe den så den slapp å være ensom. Nam.

Et annet spennende tilfelle som skjedde under butikkrunden min, var da jeg uventet stoppet opp ved safthylla da jeg fikk øye på denne såkalte nyheten med smak av vannmelon. Dette stoppet fant forsåvidt sted i går også, men da løftet jeg den opp fra kurven min og la den på plass igjen etter å ha tenkt at det er vann i springen. Men så la jeg den i kurven min i dag igjen da, og så gikk vi halvlykkelige hjem sammen. Og det er nå klagen kommer; jeg liker den jo ikke. Muligens fordi forventningene var skyhøye etter å ha lest “årets smak”, og nå er alt ødelagt. Jeg ser meg nødt til å donere flasken bort til et eller annet menneske på gata.

Er det bare meg, eller har jeg faktisk ikke snakket om annet enn været, frukt og saft? Noe sier meg at det kanskje var for tidlig å komme tilbake til denne bloggingen, men hvem bryr seg. Jeg har jo ikke noe annet å fortelle om, så da må det bare bli sånn. Og nå skal jeg fortelle dere om mine manglende hjerneceller som brukte en time på å registrere at jeg gikk rundt med bare èn sokk i går kveld.

Ja. Også har jeg begynt å lage bok, da. Mangler bare litt tekst og noe finpuss, så er den klar til å bli i underkant av 120 fysiske sider med mine tanker gjennom året 2012. Skjønner ikke hvorfor jeg forteller dere dette, for det er ikke som om noen andre enn meg selv skal ha denne boken, men jeg antar poenget mitt er at jeg har funnet enda et tidsfordriv.

Denne puslinga er forresten satt på pause, da det på et eller annet tidspunkt viste seg at høyre side er kortere enn venstre. Hvordan er det mulig? Enten er det en total feilproduksjon, eller så er øynene mine ekstremt tilbakestående. Jeg vet ikke.

Jaja. I morgen skal jeg på kurs for å lære meg å bli et hyggelig menneske mot andre. Hehe.

– V.

Etter gårsdagens publisering innså jeg at de fremtidige innleggene muligens kan være passelig kjedelige for de som følger meg på Instragram, da bildene mine som regel kommer ut der før de omtales på bloggen – men det er jo strengt tatt ikke mitt problem. I dag skal jeg rett og slett unngå å skrive om hyggelige ting, og heller låne noen av Ida‘s paraplyer for å spy ut en liten haug av mine hverdagsfrustrasjoner. Værsågod:

De som går til jobb samtidig som meg. Jeg kan faktisk ikke fordra mennesker som går foran meg på vei til jobb – med mindre jeg klarer å gå forbi dem da, og slipper å føle at jeg må holde et visst tempo bak for å unngå den kleine situasjonen der vi nærmest kappganger på hver sin side av veien. Men så kan jeg ikke fordra mennesker som går bak meg på vei til jobb heller, så jeg innser at jeg må leve med dette problemet så lenge jeg lever og har en jobb å gå til.

I likhet med punktet over her, er jeg også svært lite glad i mennesker som tar buss/tog/fly/båt samtidig som meg, er på butikken samtidig som meg, trener samtidig som meg, eller bruker tiden på å vente samtidig som meg. Dette gjelder selvfølgelig ikke mennesker jeg kjenner, da de gjør alt dette mye mer underholdende – men fremmede mennesker passer dårlig inn i min verden. Jeg vil helst bare være i fred med mine mennesker.

Salgsidioter som ikke skjønner at jeg har lagret nummeret deres, og derfor aldri kommer til å svare. Under ubesvarte anrop finner jeg “salgsidiot” to ganger daglig gjennom hele forrige uke. La meg være i fred, salgsdjevler. Tigg penger fra noen andre, jeg sparer til flere knekkebrød og sånt.

Det hersens fødselsmerket mitt som jeg etter nitten år som “Veronica med utropstegnet i panna” fjernet, men som delvis nå har blusset ut igjen. Jeg ser i disse dager ut som en komplett idiot, da jeg i desperasjon prøver å fjerne dette selv, noe som selvfølgelig ender i røde sår. For de som måtte lure på hvordan dette var før jeg fjernet det, så jeg for eksempel sånn her ut i panna for sju år siden. (Ps, sjekk de bryna, heheee!)

Orddelingsfeil. Jeg sier ikke at alle mennesker i denne verden skal gjennomføre feilfrie setninger for resten av sitt liv etter avsluttet skolegang, men altså… Det finnes jo seriøst et eget folkeslag som hakker alle ord opp i småbiter, på samme måte som Hellstrøm dreper chili.

De 39 plankene i taket mitt. Jeg klarer bare ikke å forstå hvorfor de ikke kunne presse inn en stakkars planke ekstra, så det i det minste kunne blitt et rundt tall. Dessuten er det egentlig bare 31 planker, da 8 av de 39 er delt i to. Om dette skulle interessere noen av dere over gjennomsnittet mye, og dere finner ut at regnestykket mitt er helt feil, så kunne jeg ærlig talt ikke brydd meg mindre. Jeg suger i matte.

Å være tom for melk. Mennesker som ikke drikker melk må enten lide av laktoseintoleranse, eller rett og slett bare være det som kalles sinnssyk (jo, ordet inneholder faktisk tre s’er). Neida. Det var kanskje en smule overdrevent. Men jeg har virkelig manglende forståelse for de som påstår at de ikke liker kua’s produksjon. Iallfall når det kommer til de brune kuene.

Når Dolly Parton sin “working 9 to 5” blir virkelighet i min hverdag. Bare tanken på denne vakta gir meg sure oppstøt og halsbrann, men jeg overlever den likevel gang på gang. Når sant skal sies er den faktisk ikke så ille, men ingen liker den. Den er som jenta i klassen som alle snakker stygt om fordi det har blitt en vane. Noe i den duren.

Glatte veier. Når det har vært kaldt og snødd, og himmelen plutselig gråter og danner et helt hav av speil på bakken, og jeg blir tvunget til å leke Bambi. Jeg er en menneskeskapning, jeg kommer aldri til å kjøpe meg brodder, og jeg finner det svært upassende å gå rundt med hjelm og beskyttelse på store deler av kroppen.

Klokka. Alle timene, minuttene og sekundene som jeg ikke skjønner hva jeg skal bruke til. I likhet med mine kolleger går jeg for eksempel rundt og teller timene som gjenstår til jeg kan dra hjem, men er det så himla mye bedre å sitte i sofakroken og kaste førti blikk på klokka på kjøkkenbenken? Nei, det er det ikke. Jeg har all verdens av tid, og likevel irriterer jeg meg over alt som tar tid. Som det å se suketter smelte bort, henge opp tolv forskjellige sokkepar i samme type farge, vaske de fire glassene i vasken, eller vente på at macen skal slå seg på etter restart pga streik i høytalerne. Og til tross for at jeg har tid, og hater det som tar tid, er jeg alltid sent ute til alt. Jeg hater klokka. Mest av alt vekkerklokka.

Sjokolade. Hadde jeg bodd i en hule helt for meg selv hvor jeg var sikker på å aldri møte mennesker igjen, skulle jeg seriøst levd på sjokolade. Sjokolade og melk. Jeg er mer eller mindre altetende når det kommer til denne kategorien, og det er derfor himla frustrerende å måtte passere uendelig mengder sjokolade fra melkeskapet til kassa på Meny. I et par sekunder forestiller jeg meg hvordan det ville vært å tatt en 200 grams sjokoladeplate (med smak av melkesjokolade og toppris) med meg hjem, men det forblir jo alltid med tanken, til smaksløkenes store fortvilelse.

Når mamma forteller meg ting jeg forstår, men ikke vil høre på. Jeg trodde fordelen med å ha en ikke-biologisk mamma var å slippe slike episoder, men slekt har visst ingen betydning. Mammaer er mammaer, og de kan være sabla irriterende, til tross for at de alltid er gode å ha ellers.

Speil. Jeg forstår at det er nødvendig å måtte se sitt eget tryne når man skal vaske seg eller legge på sminke og slikt – men poenget med å stadig vekk skulle se seg selv ellers og oppdage feil her og der, skjønner jeg ikke. For det er jo det mange gjør – ser seg selv og klager på alle mulige slags detaljer på kroppen. Hadde vi ikke hatt speil, kunne vi ikke sett disse feilene så ofte, og dermed spydd ut færre klager. Klager som fotballegger, for eksempel. Hvem bestemte at enkelte mennesker må gå rundt med en svær kul på midten av hvert bein? Toskete avgjørelse, spør dere meg.

Takk for meg.

– V.

Nå som kalenderen har hoppet over til mars, innser jeg plutselig at det er en måned siden jeg tastet noe om at det var på tide med en ukes bloggpause. Og siden en måned tross alt består av fire uker, og ikke èn, er det kanskje på tide å si noe sånn som… HEI, jeg er tilbake, og superklar for å produsere nye hauger av meningsløse innlegg for dere. Hva jeg skal fortelle dere vet jeg egentlig ikke – men nå har det seg jo sånn at selv om jeg aldri har noe å fortelle, klarer likevel fingrene å trykke seg gjennom nok setninger til at det kan kalles for et blogginnlegg. Merkelige greier, det der. Vi kan jo forsåvidt starte med et aldri så lite tilbakeblikk på hva jeg har drevet meg den siste måneden, da. Så okei, jeg har…

Kost meg på Dampbageriet:

Smilt så tidlig som 07:30 på en lørdag:

Anskaffet meg et nytt tidsfordriv:

Hatt besøk av tante som har gitt meg budsjettplan og OK komplimenter:

Blitt varm i dyrehjertet av dette synet:

Hatt kvalitetstid med en av favorittkattene mine:

Bodd en uke hos tante Kaisa i stjerneblokka:

Blitt rørt i hjertet av hva tante har på kjøleskapet sitt:

Besøkt Christine og pusekattene på Hellemyr (hallo bildekvalitet):

Vasket tante sine vindu i minusgrader:

Kjørt bil med tidenes største schæfer:

Vært på skogsturer med schæferen og min skjønne lille kollegablomst:

Kost med denne lille hjerteknuseren:

Kost meg på en morsom musikal med tante Jorunn:

Vært på lønningspils med sykehusfamilien, deriblandt mamma og tante Jorunn:

Hatt helgebesøk av Julian fra Bergen:

Blitt superfin på jobb:

Blitt superstygg på jobb (dag 1-4):

Rørt det ulovlige:

Gitt vekk treskallene mine, til en god og bedre familie:

Sølt kaffe og melk utover sofa og pledd:

Ja, ok. Det får da være måte på hvor mange bilder vi skal presse inn på denne siden på èn gang, så tror det er best vi stopper her på 21. Har forsåvidt ikke så mye mer spennende å vise dere uansett, men jeg kan jo alltids skryte litt av dagens høydepunkt; jeg løp en hel min uten stopp! Det tok 70min, tre runder med sting i brystet, og et hav av sinte tanker for å pushe meg selv til målet – men jeg klarte det. Ellers er jeg tom for melk i kjøleskapet, noe som gjør meg relativt sur, for jeg er avhengig av melk. Men det går greit, for jeg skal straks møte tante Kaisa, og hun er jo så irriterende positiv at man glemmer alt man er irritert for. Liker det.

Håper dere har det fint, hvis noen av dere enda henger med her inne 😉

– V.

I’ll brb 🙂

– V.