//weheartit.com (Tidsfordriv)

Nyt fridagen, de som kan 🙂

– V.

I frykt for å havne i en pinlig smalltalk-situasjon i regntøyet og den minimale selvtilliten jeg var kledd i, befant jeg meg plutselig listende bak butikkhylla, hvor jeg småintenst holdt øye med vedkommende som forflyttet seg rundt i butikken. Vi var ikke i noe verre enn en matbutikk, men jeg hadde jo tross alt syklet til venstre i stedet for høyre – nettopp for å unngå å treffe på kjentsfolk, som jeg gjerne gjør på butikken til høyre. Også kom dette mennesket vandrende inn med to-tre jevnaldrende på slep, og jeg ble ufrivillig vitne til hva h*n sa og brukte penger på. Den kvinnelige butikkansatte som ryddet matvarer, ga meg merkelige blikk da jeg plutselig tok bråsvinger på hyllehjørnene i det jeg innså at jeg var i ferd med å kollidere med mennesket jeg unngikk. Mennesket jeg forsåvidt vet ganske mye om, og som jeg opptil flere ganger har befunnet meg i privat setting med – men som likevel fikk meg til å bruke 15 minutter på å kjøpe en pakke melk. Hallo sosiale problemer.

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg utleverer slike meningsløse situasjoner som ikke akkurat får meg til å virke mindre rar, men altså… Ærlighet varer lengst, og jeg kommer jo aldri til å bli mindre rar. Ei kommer jeg vel heller aldri til å bli en av bloggerne som gjør det superryddig rundt seg, sminker og kler seg fint, og får livet til å høres suuupert ut, samtidig som de reklamerer for litt produkter her og der. Er vel heller motsatt, når jeg tenker meg om…

Jaja, samme det. Jeg kan jo opplyse om at Kristiansand har smakt på sjølvaste (hurra for nynorsk) våååren! Ikke det at jeg er så veldig fan av den, da jeg heller koser meg med høst og vinter – men jeg kan jo ikke si at det ikke er kjekt å bli servert hjemmelaget smoothie på sykkel i sola! Skjønne Ronja – se så koselig 🙂

Denne solflommen fant sted 1.mai, og på grunn av denne datoen, oppstod det plutselig en flom av rødkledde korpsfolk også!

Før vi visste ordet av det kom de blåkledde også, og så var hele byen oversvømt av disse menneskene.

Greit, så mange var det ikke, men det var i alle fall nok trompeter og mennesker til å få 17. mai-følelse. (Jeg for min del var mest opptatt av å erge meg over de grusomt kjedelige arbeidstalene, og at sola kun varmet høyre del av panna mi – men ikke si det til noen).

Dagen etter, var våren fortsatt tilstede – i alle fall i hagen til mamma.

Slikt kan jeg faktisk like – blomster gjør våren ok å kalle koselig 🙂 Utenfor min egen dør finnes det ikke annet enn ugress og brune plantestubber fra fjoråret – men siden hun har blomster hjemme i hagen sin, kan jeg jo egentlig si at jeg også har det, siden…

…så jeg har fine blomster hjemme i hagen fra nå av, til de som skulle spørre om slikt. Godt å slippe å tenke på dèt. Ikke trenger jeg å vanne de heller, for selv om været liker å leke vår, kommer den fortsatt med jevne innslag av det jeg liker best.

Og sånn går nu dagan. I går dro jeg på tur på landet – et sted hvor det egentlig skal være skummelt å se skrekkfilmer – men hvor jeg i stedet satt og lo til synet av mennesker som ble sagd ihjel av en steingal mann, putta nedi ei kjøttkvern, og en som kuttet av sitt eget bein. Jada. Bortsett fra det går ting rimelig normalt for seg. Papegøya lever i det minste fortsatt, og befinner seg i skrivende stund nydusja i buret sitt, for de som skulle lure på det.

Hva jeg gjør i våken tilstand på et tidspunkt som 03:15, er jeg ikke helt sikker på. Jeg antar jeg prøver å ta igjen daten med meg selv som jeg sovnet fra i ettermiddag, og ikke våknet opp til før det var mørkt og for sent – men nå er Jon Blund her igjen. Så jeg må vel reise over til søndagen med han da, det masete mannfolket.

– V.

“…because they are such quiet, lovable, wise creatures – and cats like authors for the same reasons. A cat has absolute emotional honesty: human beings, for one reason or another, may hide their feelings – but a cat does not. Time spent with a cat is never wasted.” (R.D / E.H / C)

God helg 🙂

– V.

Med små menneskebarn rundt seg har jeg tatt lærdom av at man skal passe munnen sin. Det er ikke det at alle små barn forstår hva vi sier, men da unngår vi i alle fall at de plukker opp, og eventuelt videreformidler ordene våre. Og jada, helt i orden det. Men hvorfor har ingen fortalt meg at denne regelen også gjelder rundt papegøyebarn?! Mia har ikke lært seg å prate, så videreformidlingen er ingen fare. Men i går skjønte jeg at hun faktisk har hjerne nok til å tenke – ettersom jeg opptil flere ganger har utbrutt “skal æ kvæle dæ?!”, og jeg plutselig våknet opp til dette:

Skakke værra mulig. Hvis jeg skulle dø i nærmeste fremtid, vet dere i det minste hvem som har skylda. Men på en annen side kan det jo godt være hun bare prøvde å vekke meg, altså. Befant meg tross alt sovende til telefonen vekket meg 15:30, og hun er jo mildt sagt oppmerksomhetssyk. Er så himla lei av min egenproduserte regel nemlig – den som forteller meg at jeg må opp før 11:30 hver eneste dag – så jeg har for tiden sendt hele regelverket på ferie. Men samme det. Etter oppstandelsen dro jeg på oppdagelsesferd med C. Svippet innom en bowlinghall hvor vi spilte en runde med sånn luftbordspillgreie(?), før vi gjorde det vi er best på:

Den klassiske stillestående bildaten vår, hvor vi befinner oss surmulende i hvert sitt sete og analyserer og irriterer oss over alt som måtte passere oss utenfor. Flaks at det var lørdag, for på lørdager er det i det minste lov med taco og annet som kategoriseres under “nam”.

For å være ekstra positiv kan jeg jo innrømme at været var rimelig ok også.

Det var det ikke i dag. Eller, det var jo det for meg, men jeg finnes jo ikke normal. Det regnet altså, for de som ikke skjønte det. Til tross for det trøtte været, poppet øynene mine likevel opp 12:30, og jeg tenkte “æsj, jaja, får se en film da”. Så jeg matet macen med en dvd jeg ikke husker navnet på, og i det skuespillerne hadde utvekslet to setninger hver, så bare…

Da filmen serverte rulletekst våknet jeg opp, satte den på en gang til, og…

Etter seks timer i samme sovestilling nærmet klokken seg syv, og jeg slepte meg selv ut i regnet.

Så gikk jeg der da – kledd i regnbukse og regnjakke, og holdt min superparaply med begge hender for å unngå at vinden skulle stikke av med den. Var ikke et eneste menneske å se på denne to timers lange spaserturen jeg tvang meg selv til å gjennomføre. Det er det som er så fint med regnet – jeg får ha hele verden (eller det lille området som føles som hele verden der og da) for meg selv.

Nå er det mørkt, og jeg tror jeg skal fortsette denne filmsøndagen ved å prøve meg på Barnepiken – har hørt at boken skal være så bra(?). Håper uansett at dere alle har hatt en fin helg, og at dere får en fin start på den nye uka (jada, hyggelig heeelt på ordentlig) 😉

– V.

Midt på svarteste natta, nærmere bestemt 03:05, hadde jeg et halvt ønske om å stappe en svær pute i trynet på jenta som forstyrret nattesøvnen min. Det andre halve ønsket ville gjerne finne henne, siden det nesten hørtes ut som om noen var i ferd med å ta livet av henne. Gråten var høy og ukontrollert, på samme måte som barn gråter når de tror verden er i ferd med å gå under og alt håp er ute. Gråt, med et par innslag av forskrekkede hyl, som avbrytes av hulk i det tonefallet på hylet er på vei opp mot sitt høyeste. Plutselig skjønte jeg hvem jenta var. Sakte men sikkert gikk jeg fra halvsøvne til våken tilstand, og fant meg selv sittende oppreist og slå hylende mot min egen madrass. Var visst bare meg selv som hadde mareritt… “Herregud, hva er det jeg driver med? Jeg er jo faktisk gal. Lurer på om naboene hørte meg”, tenkte jeg, og ble liggende og stirre ut i det mørke rommet – før jeg et par timer senere dro på fest og drakk meg ihjel.

Neida. Etter laaang ventetid har vi endelig fått åpnet et nytt område med nytt vaktrom på jobb. Slikt må jo feires, så da ble det en ekstra koselig fredag denne uka, og sånt liker vi jo 🙂 Og når denne koselige dagen var over og jeg ble kjørt hjem (bortskjemt som jeg er ja), fant jeg ut at jeg skulle la Mia se livet utenfor de 25 kvadratmeterne for første gang.

Stakkars Mia. Hun kan jo til tider hyle like høyt som jeg tydeligvis gjør under intense mareritt, så endene som kom for å hilse på oss, fikk en brå vending da den lille papegøya åpnet nebbet.

Skakke være lett med disse dyra. I alle fall ikke når det er mange som skal holdes styr på – og nå for tiden har jeg både fugler og kyr som skal høstes egg og melk fra. Mates skal de også, og iphonen min sender meg daglige sms’er om at dyrene mine savner meg når jeg er på jobb. Fader heller.

Er det rart en blir småsprø til tider. I slike tilfeller må en av og til bare rømme ut av hus og se sovemedisinerende filmer på kino i stedet – og det var nettopp dette jeg gjorde i går.

Filmen består av tre deler, hvor vi følger livet til tre forskjellige mennesker i filmen. Den første delen holdt øynene mine fokusert, men da jeg skjønte at andre del begynte, så jeg plutselig baksiden av øyelokkene mine. Sovna litt, der altså. Men det er lov, for søvn er jo liiivet. Våknet forsåvidt nettopp fra en to timers middagslur, og er passelig ladet opp for nattevakten jeg skal befinne meg på om en halvtime. Dette betyr at jeg må hive meg på sykkelen nå, så dere får ha en fortsatt fin fredagskveld.

God helg 🙂

– V.

“Mener du det er min feil? Det er jo for helvete ikke min feil, kjerring. Hører du hva jeg sier?! Vi kan ikke fortsette å være uten jobb begge to – da må vi slutte å holde på sånn som dette! Da må vi begynne å redusere utgiftene mye – og med mye så mener jeg voldsomt! Men er ikke dette Hånes? Der er Kiwi, da er vi jo faen meg på Hånes. Da er vi jo hjemme. Kom igjen”. Og så gikk de av bussen på Hånes da, det sjanglende og meget berusa paret i 40-årene. Stadig problemer i denne menneskeheten, og alltid like kleint når jeg havner i nærheten av de som på død og liv må løse disse problemene høylytt på offentlige steder. Jaja. Jeg hadde jo et enormt problem selv tidligere i uka, og det var jaggu ikke lett å takle! SE PÅ DETTE SVINET:

Rett ved hodeputa mi – noe som gjorde at jeg ble sittende i x antall lange minutter på stuebordet, før jeg brukte Jo Nesbø til å drepe beistet, og deretter drylte sengetøyet inn i vaskemaskinen. Araknofobi på høyt nivå, der altså (kjenner det klør utpå hele hodeskallen her jeg sitter og taster – sikkert tusenvis av dyr oppi der). Og mens vi snakker om skumle ting, kan vi jo like greit snakke om høyder. Jada, pingla her har jo høydeskrekk også, men tror dere ikke jaggu meg jeg ble dratt med i et rom fylt med klatrevegger?!

Var selvfølgelig i ferd med å omkomme et par ganger, og jeg lurer på om jeg kanskje gjorde det en gang også, men til min store overraskelse kom jeg til topps to ganger i de grå veggene til venstre! Men herregud, det finnes jo ikke normalt å drive med dette av egen fri vilje, uten å få Litago som premie. Sikkert syke alle sammen. Samme det. Dagen etter fikk jeg iallfall oppleve det trygge og behagelige regnet.

Busset avgårde til byen og vimset rundt med lille Christine, før jeg dro hjem og trøstet Mia i vinduskarmen. Er visst ikke like gøy for henne når regnet jager vekk småfuglene på utsiden, skjønner dere.

Men så fikk hun viljen sin formiddagen etter, da sola bestemte seg for å skinne, og lokket frem både fugler og barn. Om noen skulle lure på hvordan barna i barnehagen jeg bor i er, så ser de cirka sånn ut på avstand:

Søndag var det visst også sol, så jeg syklet ned til byen etter jobb for å nyte vårstemninga med en kaffe i sola med Ronja.

Deretter valset vi rundt og så på statuer, trær og blomstre. Se så fint det begynner å bli!

Apropo trær, forresten. Vi har alltid hatt lyst til å klatre i trær, men siden Ravnedalen suger på å produsere klatreegnede trær, har det aldri blitt noe av. Men så plutselig fikk jeg øye på det perfekte tre å klatre i, og fant ut at vårt ønske endelig skulle oppfylles.

Jeg er sterk, ser dere. Og Ronja, hun er fin 🙂

Ronja dokumenterte forsåvidt måten jeg klatret opp på:

Så da satt vi der, da. I treet midt i byen, og dannet skygge over plassen.

Etterpå skulle jeg liksom gå i kirka, men skal jeg fortelle dere noe sykt? Kirka var STENGT på søndag! Greit at han derre jesus sikkert var på helgetur hos Eva eller whatever, men han hadde jo ikke trengt å stenge kirka. Ble skikkelig suuuperlei meg.

Dro hjem til mamma for å søke trøst hos Samson, men den snobben av en katt måtte jo selvfølgelig leke overlegen akkurat da.

Så jeg dro tilbake dit i dag da, og fanget han.

Neida. Jeg trengte faktisk ikke det – for i det jeg la meg ned og lukket øynene, gnidde han seg inntil meg og nærmest la seg over hele ansiktet mitt. Vi sovnet som vanlig, og etter en stund våknet jeg og fant han liggende oppå venstre hofta mi – og det var da det gikk opp for meg at jeg kan tjene penger på han om jeg stjeler han! Er nemlig sikker på at vi utgjorde et levende kunstverk der vi lå (…). Men så slo det meg en tanke om at mamma ville blitt lei seg om noen stjal han, og det vil jeg nødig la skje, for mamma er et av de aller fineste menneskene jeg vet om i denne verden. Så da må jeg bare fortsette å besøke han da, denne kunstkompisen min.

Å ja, å ja – sånn kan det gå.

– V.

Fire minutter til avgang for kveldsvakt på hospitalet, og dermed ingenting annet å si enn;
GOD HELG, menneskeskapninger.

– V.

Da jeg i formiddag hastet meg ut døren for å rekke et møte, forbannet jeg dette landet og dets uskikkelige temperaturhumør. Rett før jeg var klar til avgang dukket det nemlig en tanke opp i hjernen min som fortalte at Klaus (min elskede sykkel) stod ved Meny, og ikke utenfor stuevinduet mitt slik jeg hadde planlagt i denne tidsberegningen min. Så da jeg i vinterjakke, skjerf og votter kom ut i varmegradene, måtte jeg av tidsmangel nekte meg selv å gå inn igjen og skifte, og befant meg dermed svevende mellom jorda og dødsriket hele veien til dette hersens møtet. Men så overlevde jeg da, og var fremme på minuttet. Hurra for selvdisiplin.

Men altså, dette været er jo mer uberegnelig enn en overdopa uteligger. Mandag (dagen hvor min yngste lillebror fylte fjorten), tirsdag (dagen hvor jeg koste meg i timesvis med Christine) og onsdag (dagen hvor jeg så “G.I. Joe: Retaliation” i 3D på kino) var veiene tørre og himmelen fylt med solstråler. Og så våknet jeg opp på torsdag, åpnet døren, og fant dette:

Like etterpå gikk jeg innom en Joker-butikk hvor mannen i kassa fortalte meg at jeg ikke hadde rett til å bestille all denne snøen selv om jeg var nordfra. “Men dere er vel vant til snø der oppe på denne tiden?”, spør han. Selv en solhatende finnmarkseskimo som meg er lei snøen nå, men likevel lo jeg og svarte “ja jeg er vant til det, så det gjør meg ingenting – jeg klager ikke”. Jeg klager jo så det tyter ut av meg. Men whatever, snøen er jo borte igjen nå, så det er forsåvidt ikke noe å snakke om. Fredag var jeg i alle fall tilbake på sykkelen, og etter en koselig jobbdag rullet jeg ned til byen for å tilbringe enda mer tid med jobbfolk. Dette var over en såkalt lønningspils som jeg heller velger å kalle lønningsmiddag, ettersom vi har blitt fin på det og begynt å spise.

Vil forresten anbefale gulasj-suppen på Brygghuset for de av dere som bor her. Sykt god, faktisk. Kan muligens være fordi kjøttet gjorde at hver eneste skje fikk meg til å tenke på bestemors deilige kjøttmiddager, men nå er hun jo pensjonert kokk, så det kan umulig bare være savnet som snakket.

Da klokketimene hadde rullet et par ganger, og folkemengden rundt bordet vårt var halvvert, syklet jeg videre til tante Kaisa. For helgen hadde hun besøk av sin biologiske niese, og jeg fikk dermed hilst på jenta hun valgte å kalle mi kusine (liksomfamilien er stadig i vekst). For ei vakker jente. I et par sekunder vurderte jeg av misunnelse å rive av henne håret og øynene, men så gjorde jeg ikke det da, og valgte heller å kose meg med de begge gjennom tacospising, Idol, godteri og brettspill (ikke spør hvem som vant – det er ikke noe å snakke om).

Lørdag presset jeg skøyter på beina og lekte bambi på glattisen. Bildet under her viser en folketom skøytebane, og det var til min store glede nettopp slik det var – helt folketomt! Bortsett fra oss to som var der, selvfølgelig. Jeg hadde jo garantert klippet av øret på alle som hadde vært i veien om det hadde vært flere folk der, så tror det var best slik.

Etter en times tid som Bambi, kjørte vi videre til Lillesand – en by jeg aldri har vært i, men som var overraskende koselig.

Målet var go-kart, og go-kart ble det!

Hadde det ikke vært for at tomsingen av en ‘støttekontakt’ jeg har klarte EN god runde før de ujevne tidene kom, hadde jeg så syyykt vunnet med de solide tidene mine. Jaja, fikk iallfall flest runder da, så jeg velger bare å kalle det uavgjort…

Så ble det søndag da, hvor dagen startet med candy crush (gud som jeg hater det spillet!!!) og filmseing. Så blant annet “De Urørlige” for fjerde gang, og til min store frustrasjon klarer jeg ikke slutte å fundere over hvem jeg så filmen med den tredje gangen – hvilket får meg til å lure på om jeg bare har fått meg selv til å tro at jeg har sett den tre ganger tidligere? Jada, jeg er jo sjuk, men det får da være grenser. Så an første gang med mamma i høst, andre gang med Erich i romjula, og den eventuelle tredje gangen er helt blank… Slikt går meg jo til hodet, ser dere. Men samme det. Kom meg etterhvert videre til Christine hvor vi nærmest kjaste oss ihjel til nattetimene stoppet oss. Hadde jo ikke sett hverandre på hele fem dager, og det er jo ikke barebare å ta igjen fem dager på èn kveld 😉 Så fikk jeg datet Elias igjen ❤

Seee så deilig han er da! Hadde jeg vært en katt, hadde jeg garantert siklet etter han.

Ja. Så var det mandag igjen. Starten på denne dagen har jeg jo allerede klaget over for dere, og det er jo lite vits i at jeg gjentar meg selv. Heldigvis så har jeg en ny klage å komme med; Mia, den overirriterende papegøyelorten jeg har, har ødelagt hårføneren igjen, og jeg ser meg nødt til å kjøpe min tredje hårføner på et halvt år. Jævla drittfugl.

Men hun er søt av og til, altså. Når hun holder kjeft og klør seg i hodet, for eksempel.

Oh well. Nå skal jeg leke husmor og henge opp tøy. Jeg hater å henge opp tøy. Det er iallfall det jeg tenker hver gang jeg skal til å gjøre det, før jeg nærmer meg slutten og tenker “dette gikk jo fort”. Men så kommer jeg til hva som er slutten, nemlig sokkene, og mitt lille håp av positiv innstilling blir dermed knust. Jeg hater å henge opp tøy fordi sokkene eksisterer i kleshaugen som skal henges opp. La oss brenne sokkene våre, dere. Da blir livet garantert lettere.

– V.

“Ungdommen nå til dags”, sukker eldrebølgen mens de rister på hodet og himler med øynene. I blant hender det hodet mitt tenker det samme – men så har jeg også øyeblikkene hvor jeg innser at jeg sklir rett inn i håpløsheten. Som nå. For når du får tilsendt videoklipp av kompisen din som sykler frem og tilbake i bokseren gjennom stua si, og du ikke reagerer med annet enn et uttrykksløst blikk og en aldri så liten “hehe” – det er da du vet at du er av samme type galskap.

(…)

Det var liksom det mest interessante jeg kom på å fortelle om. Kunne like gjerne latt være, men så er det jo snart en uke siden jeg oppdaterte om denne innholdsrike hverdagen min – og gjør jeg det ikke i dag, får jeg ikke tid før på lørdag, og da er jeg for opptatt med å spise speltbrød, ok?! Det var noe annet i den tiden jeg la sjela mi i disse elskverdige blogginnleggene, og var så syyykt populær at jeg kom i VG heeele tiden lissom.

…Herregud, jeg må virkelig legge ned denne bloggen snart – for vet dere hva som skjedde i forrige måned? Bloggen gikk inn i sitt sjette år, og jeg har med andre ord dokumentert det overfladiske av min hverdag i FEM ÅR. Men samme det, la oss bare fortsette til jeg er smart nok til å slutte. Såh. Hvor var det vi rundet av sist gang? Onsdag, var det ikke? Jo. Vi går dermed over på torsdag, og denne dagen befant jeg meg i sola hvor jeg leste reklame til den store gullmedalje, mens jeg observerte Christine sin lille Tobias leke i sandkassa si.

Spiste forsåvidt taco med han også, når jeg tenker meg om. Før vi satte oss fikk jeg lov til å være hans høyre hånd, men da han oppdaget hvor ubeskrivelig skummel jeg var, måtte jeg sitte på skrå på andre siden av bordet.

Skakke være lett! Men stakkar, han har jo ikke møtt oransje eskimoer før, så jeg skjønner han godt. Katten var i det minste glad i meg.

Fredag tok jeg en alvorsprat med smågutta mine, fortalte at de skulle adopteres vekk, grein som en drittunge, og overleverte de til en kollega av meg. Jeg har med andre ord avsluttet min rolle som undulatmor, etter nesten fem år. (FEM ÅR). End of story.

Lørdag brukte jeg formiddagen til å hjelpe noen med sofaleting, og har trolig satt rekord på antall syn av sofaer på to timer. For anledningen tok jeg selvfølgelig et random bilde for dere i farta – bare hyggelig!

Etter leteaksjonen ble jeg satt av ved Sør-Arena, hvor jeg sammen med en herlig jobbgjeng, deltok på Start-kamp. Var forsåvidt på tide, for jeg har vært på en haug av kamper i Tromsø, en Oslo og en England – men aldri i Kristiansand hvor jeg snart har vært bosatt i fire år. Eneste ulempen var at de spilte mot Tromsø som jeg også heier på, men så ble det jaggu uavgjort, og jeg har derfor ingen ekle klager å komme med til dette bildet.

Da jeg omsider fikk dratt mine hakkede tenner med meg hjem, fant jeg en boks utenfor døra mi – en boks med nylaget gulrotkake, masse glassur, og et nydelig brev. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg har klart å plukke ut de beste menneskene i verden til å være i mitt liv, og det lurer jeg forsåvidt fortsatt på.

Så før jeg la ut på nye eventyr, fikk jeg altså nyte en aldri så liten kakepause med kaken jeg har snakket om i all evighet. Nam med stooor N. Resten av lørdagen hopper vi over. Søndag… Søndag hopper vi også over. Men jeg kan jo fortelle dere noe jeg bare har husket å oppdatere Instagram om; jeg skal på P!NK-konsert i neste måned! Så henne i Oslo i 2009, i Kristiansand i 2010, og nå skal jeg altså se henne i Oslo igjen. 🙂

Æsj, klokka er etter mitt eget løfte straks to timer for mye, og jeg gjesper som en okse. Tre netter på rad med lite søvn gjør noe med en, og jeg forstår plutselig alle disse menneskene som stadig klager over søvnproblemer. Det jeg prøver å si er vel at jeg nå skal stupe i seng, og at jeg derfor velger å si;

Adjøøø.

– V.

Belinda, den ekkelt vakre skyskraperen av ei venninne jeg har i hovedstaden, har gjort det styggeste ei venninne kan gjøre. Og da snakker jeg ikke om løgn, baksnakking og drittslenging – slikt blir bare sauedritt i forhold. Hun har… Fått meg avhengig av et nytt spill, og jeg HATER DET SPILLET SÅ SYKT. Mandag tikket det plutselig inn en sms hvor det stod “Men du. Spiller du candy crush”, hvor jeg svarer “HAHA, nei!! Slutt å snakk om det (sensur) spillet, jeg vet ikke hva det er engang!!”, og får “LAST DET NED” i retur. Og det er da, når de store bokstavene kommer, at jeg vet hun har kommet til sinnssyk-nivået hvor hun sitter i sofaen med brevduer fylt med granater, og jeg dermed ikke tør noe annet enn å svare “ok”. Og greit nok det. Men så plutselig, midt under en intens runde, kommer dette opp:

En ufrivillig PAUSE? Det er jo til å gå på veggen av. En gang fikk jeg hele 28 minutters venting(!), og da var det rett før jeg la meg under en svingende huske med tre overvektige mennesker på. Men så gjorde jeg ikke det, da. Jeg klaget til skyskraperen, og fikk beskjed om at jeg bare kunne stille frem klokka på telefonen. “Hahaha, jeg er ikke SÅ desperat!”, svarte jeg. (…). Jeg var jo det, men det får ta være grenser for hvor forvirret jeg skal være av alt som skjer i dette livet. Her om dagen gikk jeg tur oppover Gimlekollen, hvor jeg opplevde vinter…

…så vandret jeg på Grim like etter, og hilste på våren?

Nå er det ikke bare folk det er noe galt med, men årstidene og spillene også. Heldigvis får jeg noe godt utav quiz-avhengihetene, da. Repiterer i det minste litt biologi her og der, hva enn det skal være godt for.

Ja, og i dag, dere – i dag utfordret jeg solhatet mitt og rett og slett solte meg. True story. Kanskje like greit å starte med dette allerede nå, sånn i og med at jeg er bleik nok til at sola kan speile seg på brystkassa mi. (Herregud pappa, hvorfor måtte du arve på meg hudtonen din?)

Så har jeg så sykt bra muligheter for soling hjemme hos meg! Hvis jeg setter meg mellom husveggen og den snøfylte plenen, plasserer stolen så den er mellom de to plankene, og passer på at sola er mellom de høye trærne – da funker det syyykt bra. Så er det så koselig med bilene som kjører forbi på siden.

Jah. Får i alle fall brukt stolene jeg fikk av gamlingene borti gata i fjor. (Ser du det, mams? Kan tenke meg det gjør deg lykkelig som en sprudlende solsikke). Bortsett fra dette kan jeg ikke komme på hva annet jeg har drevet med siden sist jeg var innom her, som er ok å informere dere om liksom. Eller jo! Jeg har funnet et nytt tidsfordriv igjen! Eller, dvs, jeg trodde jeg hadde funnet et nytt tidsfordriv. Men så ombestemte jeg meg da jeg kom ut av tellinga ved 238.

Ellers så kom småfuglene, Lucas og Lillegutt, hjem igjen i dag – men skal rett og slett flytte ut for godt på fredag. (Bare det å skrive denne setninga fikk dyrehjertet til å hoppe over et slag). For det var egentlig det denne såkalte påskeferien dems handla om – å se hvordan det var uten de. Jeg har nemlig prøvd å tenke meg ihjel over hvordan jeg skal løse trekantdramaet som oppstod etter at papegøyen flyttet inn, og i dag ble svaret å la de få et nytt hjem. Hvis jeg ikke ombestemmer meg innen fredag. Jeg gjør jo sikkert det. Hundreogåtti ganger eller noe. Kommer sikkert til å whine om dette i all evighet, så det er bare å bli vant til det. Men jeg er i det minste papegøyemamma fortsatt, så lenge det varer.

– V.