Wow.

Wow. Vanligvis er ikke dette et ord som får lov til å bli med i verken tekst eller samtale hos meg – men nå, etter responsen på forrige innlegg, må jeg nesten bare se meg nødt til å bruke det. For herregud, jeg var redd det skulle bli pinlig å legge ut dette sykdomspratet, i frykt for at ingen gadd å lese eller si noe om det. Men jeg befinner meg nå i en halvveis sjokktilstand etter å ha sett hvor feil mine tanker tok om akkurat dèt. Sååå mange hyggelige og fine ord hadde jeg aldri forventet. Jeg hadde i alle fall ikke forventet å få respons fra andre enn de som vet hvem jeg er – men både NAPHA (nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid) og sidetmedord.no (mental helse) har gitt meg skryt og lagt det ut på sidene deres. Utrolig hyggelig – tusen takk alle sammen!

Siden jeg ikke har gitt livstegn her inne på all den evighetens tid, slår jeg til med noen av bildene som har blitt knipset gjennom det siste halvåret. Så…

Januar. På disse bildene er jeg plassert i Farsund sammen med mamma og Trond. Ble dratt med på tur for å se Lista-strendene, som jeg faktisk kan anbefale å dra til. Men ta med støvler, da – om dere ikke vil se ut sånn som Trond gjør nedi hjørnet der.

Februar. Ble mye “mamma og Trond”-tid i denne sykdomstiden, altså. På det første bildet spilles det kurant(?), som Trond fant ut at han skulle lære meg en lørdagsnatt. Kan i grunn anbefale dèt også! Neste bilde viser en “happyselfie” fra lukket avdeling, haha. Koste meg blant svært sjuke folk – før jeg kom meg hjem igjen og fikk gleden av å ta et bad. Fikk til og med lekt frisør, ettersom min kollega Ingfrid bestemte seg for å skaffe seg kort hår uten å betale for det.

Det snødde jo helt sinnsykt mye i starten av dette året – så kroppen min fikk i det minste beveget litt på seg under disse omstendighetene. Og siden tante Kaisa arrangerer påskeverksted hvert år, fikk jeg også vist fram min kunstneriske side… Jah. Plutselig ble det påske, og rundt denne tiden dukker det gjerne opp en liten oppmerksomhet fra en eller annen. Her er et skjønt lite påskeegg fra mamma, og en godteripose fra tante Hilde. Slike små gleder varmer hjerterota mi 🙂

Da mai meldte sin ankomst, reiste jeg nordover på avslapningstur til mi storesøster, hvor jeg fikk sett mitt skjønne lille tantebarn. Plutselig var det 17. mai, som endte opp med samme opplegg som året før; frokost hos mamma og de, låne bunad, se barnetoget og gå på fiskebrygga med de, og deretter bli hentet av kollega Ingfrid som lar meg feire med hennes venner. Etterhvert ble det også den årlige sykkeltur til danmark med jobb, som alltid ender opp som veldig koselig. Til slutt ser dere bilde fra årets eneste (men koselige) båttur.

Da det ble juni, hoppet jeg i den grønne uniformen igjen, og var fornøyd med å være tilbake på jobb. Noen av kollegene mine ga meg en latterfull kveld på brygga, og ei hestejente ga meg et smil om munnen da hun lot meg være fôrvert til denne fine hesten. En engelsk familie som trengte hundepass, lot meg også bli kjent med barna deres, som jeg var med i ny og ne.

Så var det plutselig sommerferie, da. I år fikk jeg badet opptil flere ganger – blant annet i en elv, hvor jeg prøvde å lære lille Simen å svømme. Så laget jeg meg tidenes sykeste reiserute, hvor jeg var innom åtte steder i løpet av fire uker. Var to ganger i Harstad, to ganger i Tromsø, èn gang i Båtsfjord, en liten tur innom Kristiansand, en kort tur til Kreta, en natt i Oslo, og så tilbake til Kristiansand. Fikk truffet alt av biologisk familie, og på Kreta fikk jeg sett den greske familien jeg har vært så heldig å blitt kjent med. Eneste nedturen med ferien var vel at jeg ble liggende med feber i kretaskyggen, men oh well, sånn kan det gå.

Etter fire uker på reisefot var det rett å slett deilig å vite at ferien var over, og fint å endelig få se… katten. Innser at det blir mye katt i disse blogginnleggene mine, så en skulle jo tro at det var min egen, men det er det ikke. Mamma og de eier han egentlig, men jeg velger å tro at jeg eier litt av hjertet hans. Hadde han vært mann, hadde jeg nok fridd til han. Det er liksom så enkelt å omgås noen som aldri krangler eller irriterer meg, og bare vil kose på meg. (…). Bortsett fra det kunne en av mine beste venninner, Belinda, fortelle at hun skulle flytte hjem igjen – og det måtte selvfølgelig skåles for. Like etterpå valgte mi bestemor å forlate verden, men det har jeg ikke innsett helt enda, så vi snakker ikke om det nå. Jeg reiste i alle fall opp der og fikk deltatt på det som skulle deltas på, og midt oppi det hele fikk mi kusine en ny baby! Se så liten, herregud ❤ Etter det fikk jeg sett… katten, igjen.

Da jeg nok en gang skulle kle meg i den grønne dressen for en ukes tid siden, var jeg så heldig å bli overrakset med det som alle vet jeg liker; kinderegg! Nattevaktspartneren min, Aase Mette, hadde altså tenkt på meg da hun var på handletur. Nok en gledesfølelse, der altså. Så har jeg passet barn igjen, og det er jo sykt hvor fort det er mulig for disse barnekroppene å vokse. Følte meg forsåvidt litt passet på selv, da tante Jorunn spurte om jeg ville gå ut på tur, og overrasket meg med tur til dyreparken! Vi måtte innrømme for oss selv at det var en smule barnslig, men gøy likevel. For å være enda litt barnslig, valgte vi å gå på kino for å se Kaptein Sabeltann. Det var forresten i dag, hvilket betyr at vi har kommet til slutten. For det siste bildet trenger jeg ikke akkurat å beskrive. Koste oss i alle fall alene i helga, katten og meg.

Ha en fin start på uka, dere!

– V.