Jauda

“Æ tykke du må fortelle på bloggen din at du jobbe me ei klog ei”. Javel. Jeg jobber med ei klok ei. Hun er fra Vennesla, og viser meg fingeren omtrent én gang om dagen. Jeg viser den riktignok tilbake, eller eventuelt først, men det trenger vi ikke snakke om. Dere må jo for all del ikke begynne å tvile på at jeg er en uskyldig skapning omringet av englefjær og glade melodier. Men nå er jo forresten dette vår selvlagde wannabe-trendy måte å si hei til hverandre på, så samme kan det være.

Var på jobb i dag ja, og er med andre ord tilbake fra Oslooo – hvilket betyr at jeg ikke lengre kan sitte på badegulvet med en kaffe i hånda og observere Belinda bade.

Jauda. Fikk hun og Kjetil til å følge meg helt ned til toget som skulle ta meg til flyplassen, sånn med tanke på at det visstnok alltid må skje noe når jeg reiser på egenhånd. Vel. Toget kom, og jeg spaserte etterhvert inn på Gardermoen med en nesten-positiv innstilling om at det denne gangen kom til å gå helt fint. Og det gjorde det – helt til jeg så opp på skjermen for flyoversikter, rett før jeg mottok en sms med spørsmål om jeg ville sitte på til jobb morgenen etter.

“Ja hvis jeg kommer meg fra denne j#%$£ flyplassen!! Djevelen fra Lucifers Evangelium-boka har flyttet inn i sjela mi og bestemt seg for å hjemsøke alle mine reiser. Det er jeg sikker på, for flyet mitt er selvfølgelig utsatt til 22:10. Måtte jesus kristus lide i sin grav for å ha glemt å beskytte meg mot denne onde djevelskapningen.”, hadde jeg visst svart. Men dette kan jeg naturlig nok ikke stå inne for, da hodet mitt svartnet igjen og slettet hele korttidshukommelsen. Alt jeg husker er at jeg plutselig befant meg foran en vegg, hvor underbevisstheten min antakeligvis hadde plassert meg for å furte, ene og alene.

Så jeg satt her da, og furtet og ventet. Ventet og furtet. Til slutt hadde jeg ventet så lenge at jeg ikke bare rakk å bli gammel, men hadde tid nok til å bli gammel først, og deretter spole meg selv tilbake til barndommen. Se som jeg kjedet meg da.

Kunne selvfølgelig bestilt meg en kaffe i all denne hersens ventetiden, men hver gang jeg bestiller kaffe og glemmer å si ifra at jeg for guds skyld ikke skal ha krem – så får jeg krem!!

Fader heller. Skakke værra mulig. Og når hodet allerede furter pga forsinkelser, kan man jo ikke forvente av seg selv at man skal huske å be om å få en krem-fri kaffe. Da må man bare ta all den overflødige tiden til hjelp og planlegge fremtiden i stedet, slik jeg gjorde her en dag. Prøvde å forhåndsavtale et par småting med min potensielle ektemann, nemlig – men han tenker visst bare på penger. (…).

Jaja, hva kan man gjøre. I dag la jeg fra meg telefonen i et par tre minutter for å få litt variasjon i hverdagen, ikke sant – og nå er jeg plutselig ekspert på avis/magasin-huskerikkehvadethet.

Alternativet var å følge med på Broen på Nrk – men denne type program på denne kanalen består jo ikke av annet enn ronkorama-drama, og det gulper jeg tre ganger på rad av. Ja, for Hotel Cæsar er jo ikke sånn (…). Jeg må kanskje skaffe meg en hobby igjen snart, men det er jo ikke som om jeg orker å finne en som krever noe som helst fysisk av meg. Har jo mer enn nok med å gå mellom meg selv og naboene (hvor ronkorama-programmene serveres). For selv om jeg kaller oss naboer, så er vi ikke det. Jeg lyver hver eneste gang. Det er faktisk to hus mellom oss. Og jeg lyver forresten også når jeg sier at jeg kjeder meg, for det gjør jeg egentlig veldig sjeldent. Det finnes alltid noe å gjøre, eller noe å tenke på. Eksemel? Bake brød til utefuglene.

Åhåj. Flyforsinkelsen varte forresten bare i 25 minutter, men hvem bryr seg.

– V.