Det er her igjen. En skulle nesten tro det var ustoppelig disse dager, men det har jo riktignok sine pauser dét også. Flesteparten av befolkningen henger med leppa når dråpene hamrer i den allerede våte asfalten som ikke har rukket å tørke etter siste regnbyge. Jeg derimot, blir glad av det. Eller, i det minste gladere enn om solstrålene hadde tvunget byen til å skinne. Jeg liker regnet.
Alt er stort sett det samme. Den mørkegrønne jobbskjorta henger stadig på overkroppen, og den tilhørende buksa med det dårlige strikket blir jevlig heiset opp i det jeg vandrer gjennom de to korridorene på operasjonsavdelinga.
Mitt fjærbelagte krek av en papegøye driver fortsatt med den samme intense oppførselen, og den hvite radioen i kjøkkenkroken gir daglig fra seg menneskelyder fra folket som jamrer fra morgen til langt utpå ettermiddagen bak mikrofonene.
Naboen har flytta. Hadde jeg drevet med noe som helst form for kommunikasjon med henne dette året vi har befunnet oss på hver sin side av samme vegg, ville jeg kanskje fått et ekstra nedstemt humør i det hun kjørte avgårde med flyttelasset. Men jeg vet ikke engang hvilken uke hun flytta i – for selv om jeg har passert stuevinduet hennes opptil flere ganger om dagen av nødvendige grunner, har vi kun sett hverandre i øynene èn gang. Det var den gangen vi utga navnet vårt for hverandre, før hun stappet utstyr inn i boden min. Sistnevnte høres kanskje merkelig ut, og det er det forsåvidt også. Jeg har felles bod med naboen, og boden befinner seg innenfor min ytterdør. Men bryr jeg meg? Nei. Grunnet edderkopper og denslags, rører jeg aldri mine ben inni dette rommet – og til tross for mitt delvise menneskehat mot fremmede, har jeg vel bare godt av denne to minutters sosiale hendelsen som ser ut til å forekomme maks én gang året.
Ja.
Harry Hole ligger på stuebordet. Vi har begynt på vår tredje date, men akkurat nå skal jeg observere Nelson Mandela på tv-skjermen i stedet. Mamma sier iallfall det – at den er viktig, denne filmen. Men jeg tror hun har skjønt at øynene mine støter fra seg hele Mandela. Hodeskallens innhold nekter å delta i slike “viktige” greier som krever en viss form for konsentrasjon akkurat nå. Men jeg velger å satse på at det bare er en helgepause. Sommerpause, eventuelt.
Det er muligens det som er grunnen til at det nå er en måned siden jeg la igjen mine ord på denne bloggen sist. Hjernens sommerpause. Vet ikke helt hvordan det skjedde, men nå har det altså gjort det. Jeg kunne vel strengt tatt brukt dette innlegget til å oppdatere om den siste måneden, men da måtte jeg lånt mammas uutholdelige treige mac, og blitt enig med meg selv om innlegget skulle bestått av bilder, eller om tankene skulle fått lov til å presse seg i mellom. Og det med valg, er jeg rimelig dårlig på – spesielt på denne tiden av døgnet.
(…)
Det regner fortsatt. Mørket har senket seg utenfor vinduet, og stuen lyses opp av små søte flammer fra levende stearinlys. Filmen om Mandela er enda ikke ferdig med å rulle, og mamma følger fortsatt med, samtidig som hun dunker fjernkontrollen i hodet på mannen. Gifte mennesker er ikke bare å skjønne seg på – men disse to er likevel nydelige sammen.
Og jeg – jeg har nettopp gitt fra meg nok ord til å ha produsert et helt, egentlig altfor langt (og passe kjedelig), blogginnlegg. Skål for det, denne lørdags natta, dere.
– V.
Veronica Bremnes 