Lucy Sky

Hvert år, i det klokka passerer midnatt etter Hanne’s bursdag, er det Marte’s tur til å bli overdrysset med med gratulasjoner og slike festlige ting. Og siden jeg tok meg den frihet å hente frem minner om Hanne, gjør jeg det like gjerne med denne jenta også. Hvordan jeg møtte henne har vel egentlig en litt nerdete og sær historie, da jeg satt oppe på Nordpolen og fulgte med en slags bloggchat som hun plutselig også havnet inn på. Felleschat førte til privatchat, etterfulgt av sms’er og telefonsamtaler – og plutselig fløy jeg til henne på andre siden av landet for å delta på noe så sært som BloggCamp’09.

Bildet over er forresten laget av Belinda, og skal symbolisere danske Hilde, selveste Veronica Bremnes (jeg var tidenes bloggleser – true story), og prinsesse Marte. Merkelig nok likte jeg meg blant disse rare menneskene, og bestemte meg for at jeg skulle være her nede for evig og alltid. Så to måneder senere flyttet vi inn til prinsessa, da – undulaten Lucas og meg.

Her hadde jeg soverom på en madrass ved ovnen i stua i hele tre måneder. Tre rare måneder.

Men hun presenterte meg i det minste for tømmerenna som jeg da altså tok for første gang i mitt liv, og var sikker på at jeg den gang skulle forlate verden i det vi bikket over kanten.

Noen sekunder senere innså jeg at jeg fortsatt levde på denne jorda, så vi fortsatte vår hverdag i Tordenskjoldsgata. Så dro vi til Oslo.

Vi var faktisk bare på besøk der, altså. Men ikke lenge etterpå ble jeg stående i min nye leilighet og grine fordi hun fortalte at hun skulle flytte til Oslo. Akkurat da så jeg livet mitt passere i en revy, men det gikk greit. Kom jo på etterhvert at jeg kunne besøke henne.

Helt til hun dro til Bali, og jeg så livet mitt passere i en revy igjen. Nå eier jeg jo ikke geografiske antenner, men noe sier meg at Bali er rimelig langt unna denne byen. Utrolig nok overlevde jeg denne gangen også, og før jeg visse ordet av det var hun tilbake så vi kunne feire julaften sammen.

Tidenes julebilde, der altså. Å ha henne tilbake var en glede, men jenta eier jo ikke ro i ræva, så like etterpå fløy hun til Australia (hvis Bali og Australia er samme greie, så får dere ha meg unnskyldt). Der ble hun nanny og greier, og jeg trodde aldri hun skulle komme tilbake, men plutselig en dag tok jeg opp telefonen i en kortspillrunde på Naboen, og kjente mine egne tårer trille nedover kinnene mine i det hun fortalte at hun var tilbake i byen. Så da kunne vi endelig være sammen og for eksempel sykle…

…ha våre tradisjonelle dater hos Kjøkkenskapet, dra på søndagsmiddager, spise yoghurtis fra 7-eleven mens vi ruslet gjennom Markens, klage over livet, og sykle litt mer.

Så ble hun lei av meg og sovnet hver gang vi møttes.

Neidaaa, haha. Marte (eller Lucy Sky som hun kaller seg) er intet annet enn et herlig vesen som har gitt meg mye latter, råd, trøst og gode minner. Alle skulle hatt en som henne i sitt liv, om om dere vil forsøke å bli kjent med henne kan jeg blant annet tipse om at; hun tenker e-fukt (ikke be meg om link), elsker bacon, trenger ekstra bernaisesaus til black&white på Egon, kan ha et tynt lag med Nugatti Air på brødskiva til tross for at hun aldri har likt Nugatti, ligger svømming fordi hun slipper å svette, og hater å vaske gulv. Bortsett fra det drømmer hun om å se verden, og jeg håper og tror at hun en dag vil slå seg til ro og tenke tilbake på fantastiske turer hun har hatt rundt omkring på denne jorda. Verden venter på deg, Lucy!! 🙂

Gratulerer så mye med dagen – jeg er veldig glad i deg ❤

– V.