Ultramegasykt

På torsdag, dere – på torsdag skjedde det noe ultramegasykt. Jeg hadde en av mine elskede fridager, og vanligvis må jeg jo på disse dagene tvinge meg selv opp før døgnet kalles ettermiddag – men denne gangen poppet øynene mine opp rundt 10:00, og jeg forlot den deilige dyna helt frivillig! Så da Hanne et kvarter senere ringte for å vekke meg, og jeg kunne svare “jeg er våken!!”, ble jeg nesten sjokkert over mine egne ord. Ultramegasykt, altså. Og sikkert kjempespennende for dere å høre hva klokka var da jeg stod opp, hæ? Tenkte meg det. Videre så jeg selvfølgelig x antall episoder av Ugly Betty, før jeg syklet avgårde til sjukehuset. Tragisk å måtte sykle til jobb når du faktisk ikke skal på jobb, men heldigvis kan man jo gjøre gøye ting der, som å leke pasient…

Skulle egentlig gi blod, men… De har jo en sånn grense på 12,5 når det kommer til jern, vet dere. Og de er så kresne at de sender folk hjem ved 12,4. Så med mine 11,6 fikk jeg bare gitt de et par dråper til noen prøver, og fikk til gjengjeld beskjed om at de kanskje ikke ville ha meg på besøk mer enn to ganger i året. Ser dere. Folk i hvite frakker er kresne og utakknemlige, som jeg alltid har sagt. …Neida, de er faktisk superskjønne mennesker som alle burde dra til. Man får faktisk premier. Bare se på den store håndklesamlingen min for eksempel!

Jadda. Etter sykehusbesøket rullet jeg videre til min gamle roomie som mente jeg trengte litt ekstra oksygen.

Snille Hanne. Sånn bortsett fra at dekkene er harde som jern og jeg kjenner hver minste stein jeg sykler over, er jeg rimelig fornøyd. Skyene begynte å gråte, så vi dro innom Camillo Bastrup for noe å drikke på mens vi ventet på Ronja, og sjekk kakaoen til Hanne!

Jeg var en smule misunnelig, men det gikk over da Ronja fant en gave til meg i Markens litt senere. Plutselig var jeg liksom en CD rikere. Takk for det…

Etterhvert begynte byen å nærme seg stengetid, og plutselig fikk jeg tidenes flashback. Klissvåt var jeg plassert i heisen jeg tok daglig i mine tre første måneder i denne byen, og stanset i syvende etasje!

Marte som jeg bodde hos i starten, har flyttet tilbake til den samme leiligheten, med den samme utsikten!

Katten har også flytta. Se på den katten da. Han er så fin. Jeg skal stjele han.

Etter mangfoldige timer med avslapning og kos i mitt (um… hennes) gamle (nye?) hjem, ropte klokka at leggetiden nærmet seg. Den var faktisk så nærme at katten sovnet før jeg dro. Jaja.

Sååå kom jeg hjem til hula mi hvor undulatene kvitret som vanlig, og plutselig skjedde det noe ultramegasykt igjen! Lillegutt (til venstre) som aldri har vært nær meg på de to årene han har delt bur med min tamme Lucas, ville plutselig spise fra hånden min!

Kan ha noe med at jeg har sultet de etter å ha byttet ut fôret til noe sunnere som de ikke liker. Men ikke si det til noen. Jeg liker å tro at han har blitt glad i meg over natta. Men nå må jeg suse til sykehuset igjen – jobben kaller.

Kos dere!

– V.