Dumma

Tenk deg at du 16:07 på en torsdags ettermiddag sitter sammenkrøket i ditt eget sofahjørne. På kroppen har du tredd på en gammel og slitt joggebukse, og en altfor stor hvit t-skjorte med blå avfargingsflekker fra den tiden tøyvaskinga di ikke var på sitt beste. Håret er halvveis festet til et hårstrikk, og om “en halvthengende dult” hadde vært en frisyre, hadde håret ditt vært et perfekt eksempel. Sminkeløs, bh-løs, giddaløs. Beina dine er stappet nedi et par ullsokker med farger som ligner en overgrodd hage som er i ferd med å gå fra sommer til høst. Selvtillitten din er på sitt laveste, men du trøster deg selv med at det tross alt bare er du som skal se deg selv, hver gang du står foran speilet for å vaske hendene etter et dobesøk. Og til og med da trenger du jo ikke se på deg selv. Venner av deg har tidligere prøvd å fortelle deg at du må tillate deg selv å være det som etter din mening kalles stygg, på dager hvor du ikke har planer om å forlate sofaen. Og de har vel rett. Hvorfor bry seg om utseende på slike dager.

Ser du for deg dette? Ja? Ok. Prøv også å se for deg at sidesynet ditt registrerer en bevegelse fra utsiden, og at du fra dette sofahjørnet plutselig får øye på en mann som vinker til deg gjennom vinduene – vinduene hvor du selvfølgelig ikke har fått opp hverken gardiner eller perienner, som gjør at han kan se deg klart og tydelig. Mannen passerer vinduene og stiller seg ved ytterdøra. Et øyeblikk gjør pinligheten at du får lyst til å forsvinne fra jorda. Du vurderer å løpe på badet for å late som om du ikke er hjemme, eller for å i det minste skifte tøy. Men det går ikke. Klesskapet befinner seg i gangen, rett ved siden av badet, og alt jeg du gjør “der ute” kan observeres fra det firkantede lille vinduet på ytterdøra – ytterdøra som mannen forventer at du straks kommer for å lukke opp. Utropstegn strømmer ut av hodet ditt, før det plutselig går opp for deg at, herregud, mannen står utenfor døra di i pøsregn og venter på et svar, og alt du gjør er å tenke på hvordan du har det i denne situasjonen. Hva med han? Hva gjør at han kommer og banker på ditt hjem i slikt et vær? Samvittigheten stikker deg, og du åpner døra. Gjennomvåt kikker han opp på deg, og snakker til deg. Han kunne vel ikke brydd seg mindre om hvordan ansiktet, håret, kroppen eller klærne dine så ut. Han ville bare ha din hjelp. Dumma.

(Illustrasjonsfoto fra Spaniatur 2007) 😉

Henger du fortsatt med? I såfall må jeg irritere deg ved å si at denne historien ikke har noe fortsettelse, da det bare var en random to minutters hendelse fra min torsdag, fordi jeg ikke har annet å fortelle om denne dagen. Bortsett fra at jeg akkurat har sett ferdig den syvende sesongen av One Tree Hill denne sommeren, lest halve boken om Natascha Kampusch som snille Anniken har lånt meg, ryddet og vasket hyller snille ‘mamma’ og de har lånt meg, mottat telefoner fra utkjent nummer som hyler til meg fra andre enden, og gått frem og tilbake til butikken. Spennende? Not so much. Sorry. La meg heller gi dere flere bilder fra Båtsfjord, siden vi alle er så glad i det stedet… Denne gangen fra en av de vanlige fjellturene. Værsågod:

Greit, de to siste bildene hører kanskje ikke til i normalitetens fjellturer, da. Men barndomsstedet lokker ut barnsligheten, ser dere. Ser også ut til at klokka snart passerer midnatt og at det kanskje er på tide å tenke på mer søvn. La oss krysse fingrene for at morgendagens fridag blir en smule mer innholdsrik enn denne.

God natt!

– V.