Random

O’hoi, plutselig en hel uke siden sist ja. Det var vel cirka da jeg måtte møte med biologiboka på jobb 09:30 om jeg ville unngå kjeftende sms’er? Vel, 09:45 tikket det inn spørsmål om hvor jeg ble av, og da jeg kom inn døra 15min senere ble jeg jaget rett til skrivepulten med ordre om å lese godt. Så blogging og internett ble byttet ut med et konstant syn av dette:

Nazijobbtante som sørget for dette hentet meg til pause hver time da, men jaget meg tilbake igjen etter fem minutter, så det ble ikke tid til annet enn en kopp vann og et par ordutvekslinger mellom leseøktene. Og så kom tirsdagen, da – selve eksamensdagen hvor jeg var livsikker på at jeg var smittet av forsinket svineinfluensa og kugalskap, mens jeg hyperventilerende vandret rundt i stua og ramset opp biologidetaljer fra mine elskverdige tolv kapitler.

Eller, det skulle vært tolv. Kapittel 7 har aldri hjernen min klart å skjønne, så til tross for at nazijobbtante ba meg bruke litt tid på det i tilfelle det skulle komme på eksamen,  hoppet jeg over det i god tro om at det aldri ville skje. Og hva tror dere skjedde da jeg nervepirrende mottok de tre oppgavene i eksamenslokalet? Joda, først på lista var kapittel 7. Min første tanke var at jeg måtte løpe ut, men kom på de kloke ordene “litt er bedre enn ingenting”, og skravlet meg gjennom oppgave 2 og 3. Og så ble jeg kastet på gangen, da.

Da jeg en time senere ble ropt opp, poppet ordene “dere kan ikke gi meg stryk!” ut av meg, og siden de heldigvis ikke hadde planer om det, hoppet jeg lykkelig ut døra med et enormt glis og en frihetsfølelse. Dagen etter var jeg derimot i sjokk over at molekylene som har vandret rundt i tankebanene mine i et par år, plutselig ikke har grunn til å være der lengre. Så i de siste dagene har jeg sittet med tidenes merkeligste tomhetsfølelse og prøvd å løse “problemet” ved å spille spill:

Prøve ut ny isvariant:

Lage armbånd:

Kose med katten:

Kaste tøy:

Og innsett at jeg ikke har grunn til å klage på vinterstid:

I dag skal jeg klø meg i hodet.

God helg!

– V.