05:48

Arbeidsnarkoman. Det er det de kaller meg. Samboerne mine, altså. De mener jeg bor på jobb og at jeg har for lite tid til kvalitetstid fordi jeg alltid må legge meg tidlig. Altså.. Greit at jeg snart har jobbet elleve dager på rad, men det gjelder bare å utnytte tiden hjemme på best mulig måte! Null stress. Som for eksempel når noen av oss skal bade..

Når jeg handler inn mat og lurer Belinda til å lage den ved å dra “jeg kjøper, du lager”-kortet, så jeg kan bruke tiden til å sjekke ut facebookverden..

Når jeg leker voksen og lager mat til oss på egenhånd mens de andre to gjør klar seriekveld..

Eller når jeg stryker klærne dems for å spare tid mens de dusjer..

Alt dette kalles selvfølgelig kvalitetstid (…). Jeg har i alle fall vært nok med de til å vite hva de vil når de sender meg melding 03:11 på natta og spør om jeg er våken..

Bortskjemte drittunger.  De kommer garantert til å ende opp med ufrivillig anoreksia når de flytter til Oslo. Med mindre jeg flytter etter da. De er nemlig ganske gode når det kommer til å overbevise, og de er allerede godt i gang med å fortelle meg at jeg finner en like grei jobb i Oslo og at det derfor ikke er noe grunn til at jeg skal bli i Kristiansand.

Jada. Den dagen de finner meg en jobb i Oslo hvor kolleger sender sms til meg fordi de tilfeldigvis tenker på meg når de våkner, sender sms og ønsker meg god vakt fordi de vet jeg skal på nattevakt, ber meg hjem på julaften, foreslår at jeg kan komme hjem til de på middag, spanderer middag på meg ute, tar med pannekaker i matboks på jobb til meg, gir meg kalendergaver i desember fordi jeg selv mener at jeg ikke er for stor til det, gir meg påskeegg til påske fordi jeg tuller om at jeg ønsker meg det, feller tårer når jeg forteller stikkord fra barndommen min, sier at de blir glad for å se meg fordi jeg stråler ut positiv energi (um..?), skryter av meg mer enn jeg fortjener, tar meg med på shoppingtur utenfor byen, sender meg musikk de vet jeg liker, viser meg ting de egentlig ikke trenger fordi de vet jeg interesserer meg for det, og for ikke å snakke om pensjonerte kolleger som hilser til meg i telefonen fordi de mener jeg var som en datter for de. …Den dagen de finner meg en jobb i Oslo med kolleger som oppfører seg sånn med nye mennesker – den dagen kan jeg flytte etter de.

..Om jeg bare lærer meg å ikke bli like oppgitt hver gang tar mine første osloskritt etter å ha gått av bussen da. Illustrasjonsbilde, værsågod:

Jeg hater Oslo. Herregud, jeg glemte faktisk poenget med dette innlegget. Tror jeg skulle fortelle dere om da jeg gikk fra byen til Vennesla kommune, men nå har jeg skrevet så mye at interessen for å lese videre garantert har falt av for lenge siden, så jeg gidder ikke. Klokken er dessuten passert 05:45, så jeg tror kanskje det er på tide å legge seg.

Natta.

– V.